HELTE-RITTET: på randen av Hardangervidda (& egen smerteterskel)

Hvis noen hadde sagt at NRK's neste konsept var "Helterittet minutt-for minutt" så hadde jeg svart: "Det var på tide". 

For man får det ikke så mye flottere enn de 105 km med terrengsykkel tur/retur Rjukan. Lørdag 10. august sto følgende på menyen: flere tusen høydemeter, melkesyre og sone 4 intensitet....rennende bekker, majestetiske fjell og åskammer kledd i det vakreste grønt...kjempe-service av hundrevis av frivillige, engasjerende publikum og kamp mot egen smerteterskel.

At jeg flere ganger underveis tenkte at jeg heller ville SETT på tv-programmet enn å vært med på selve innspillingen, sier vel like mye om naturen som om egne smerter.

Løypa slynger seg gjennom 105 km med fantastisk natur.
Gaustadtoppen er den ubestridelige sjefen i området.
Foto: Kai-Otto Melau.
Bildet lånt fra TelemarkHelten's Facebook-side.

Vanvittig mye kjentfolk i løypa. PO2 stilte med 8 mann: Mange av oss sykler også for Skagerrak Sportsklubb, som med sine 50 deltakere var rittets desidert største klubb.
Se bilder under - alle foto er fra den beinharde bakken opp fra Miland. Alle bildene er fotografert av Tor Erik Helgesen og lånt fra Skagerrak's Facebook-side.

Bjarne i godt driv. Rett bak skimtes Henrik.

Fredrik ser ut til å ha masse krefter igjen,
noe som kommer godt med gitt at man har 9 mil igjen når man er på toppen

Henrik konsentrert og målbevisst

Tom og Per Gunnar side om side.
PG vant M40-44 med tiden 4.08.58.
Immers nr 15 i Eliteklassen

Kristian blid som alltid.
Ullevåll/Milslukern-rytteren han sitter med her endte topp-15.

Morten stilren slik han alltid er med sine italienske krøller under hjelmen

Peter vant klasse M25-29 for andre året på rad med tiden 4.16.
Gratulerer Peter.

Simon kjørte enormt sterkt helt rittet. 4.02.14 er en kanontid.
10. plass totalt og nr 9 i Elite-klassen. Hadde vunnet M35-39 med god margin.

Stian T imponerte nok en gang.
6.plass i klassen av over 40 deltakere er super-sterkt da dette er første sesongen med rittsykling.

Stian V leverte et overbevisende ritt og fightet en kameratslig "erkefiende" kamp mot Stian T. Resultatet? Dødt løp. Selv ikke avansert målfoto-teknologi kunne skille de to gutta. Delt 6. plass i klassen. Bra jobba!

Selv har jeg følt meg utrolig bra i ukene frem til rittet. Gledet meg. Beina kjentes pigge. Testbakkene i forkant hadde gått over all forventning. Til og med pers opp Wyller-bakken på mandagen.

Rittet starter med 7-8 km master-start. Fra Rjukan sentrum og nedover veien mot Tinnsjøen. Master slipper. Ytterligere noen flate asfalt-km før vi svinger av veien og tar fatt på 600 høydemeter i løpet av 8 km. Sitter for langt bak i feltet. Er det ikke det Johan Kaggestad alltid maser om på TDF-sendingene: man må sitte langt fremme i feltet for å unngå konsekvensene av mulige velt etc?
Jeg kommer meg ikke frem og da skjer det selvfølgelig: en bil i motsatt kjøreretning, parkert, men som likevel lager innsnevring for de 600 syklistene som dundrer nedover lettkjørt asfalt i 40-45 km/t.

Det hviner i bremser. Smeller. Hører metall mot metall. Mange går ned. Jeg sitter rett bak, ser grillen på bilen komme nærmere og nærmere, men får heldigvis kastet meg ut i grøfta. Unngår kræsj. 
Får en ordentlig dårlig følelse etterpå; velten så alvorlig ut. Noen jeg kjenner? Har det gått bra? Vurderer å stoppe for å kikke etter, men tenker at det sto mange biler der, så alle som eventuelt trenger får hjelp.
Det gikk heldigvis bra - kragebeinsbrudd var den største skaden.

Ser hovedfeltet forsvinne. Det går fort.
Blir sittende i en duo sammen med Anders Aukland. Vi kjører partempo for å "begrense" avstaden vi ligger bak. Umulig. Avstanden blir større og større. Pulsen spretter i taket. Beina pinne-stive.

Inn i bakken ca 1 minutt bak teten. 
Beina vonde. 
Tung pust.
Og det er nå det starter - bakken med stor B. De 600 høydemeterne på 8 km. Og jaggu fortsetter ikke stigningen også etter det.

Følger bakhjulet til Aukland den første km. Vi passerer mange allerede, men det er tungt. Må slippe.

Den første bakken ble ikke som jeg håpet på, og tror ansiktutrykket er mer smerte enn smil.
Foto: Tor Erik Helgesen.

Tar igjen Kristian halvveis i bakken. 
Tar mange plasseringer, men godfølelsen er ikke der.
Tar igjen Immerstein når vi nærmer oss toppen, og ser Langesund Tri-drakta til PG når vi starter på den kuperte strekningen på toppen. Jobber meg opp i den gruppa. Sykler bakken 1.15 dårligere enn i fjor.

Nedkjøringen til Attrå er tøff. 
Steinete.
Sporete. 
Det går fort. 
Bite meg fast på halen av gruppa.
Må tette småluker hele tiden. Heldigvis er hodet på lag. Viljen er der, så klarer det akkurat selv om jeg ikke er noen god utforkjører.

Ned til Attrå. Noen km "hvile" på asfalten før det bikker oppover igjen. Nye 1000 høydemeter opp til Kalhovd. Slakere enn den første, men flere virkelig tøffe kneiker.
Vi er en ganske stor gruppe: 12-13 mann. PG sitter der. Aslak Berglund, skismøreren til Aukland fra Milslukern. Atle Pedersen. Thomas Andersen. Flere Milslukern-ryttere.
Gruppa samarbeider ikke veldig godt. Det blir kjørt rykkete. 

Føler beina er bedre nå.
Få langing av Ole Richard.
Heiaropene gir motivasjon.

Ole Richard bisto med verdifull langing av drikkeflaske.
Tusen takk!

Inn på terrengpartiet etter 55 km. Kommer inn som nr 3 i gruppa for vet at det kan sprekke opp i det partiet. Går greit.
Nærmer oss Kallhovd etter nesten 7 mil og tar fatt på Hardangervidda. Vi er fortsatt de samme 12-13 tror jeg. 2 mann forsøkte å stikke, men vi har hentet de igjen.
Flatere over vidda. Stor fordel å sitte i en stor gruppe, men det er liten kjørevilje og dårlig samarbeid. Istedetfor å kjøre jevnt fort blir det rykk-og-napp kjøring.

Slipper meg helt bakerst etter en lang føring. Høy puls. Beina begynner å bli skikkelig tungt. Da slipper han som ligger 3. sist. 
Det blir luke forover. 10 meter. 20 meter.
Jeg kjenner at beina resignerer. Orker ikke. Orker ikke tette luka.
30 meter. 40 meter. Jeg får flashback fra 2011 da jeg mistet gruppa i samme område og ble kjørende alene i motvinden. De to andre jeg sitter meg viser samme tegn: de orker ikke. 50 meter.
Det er nå eller aldri. Jeg går i forhandlingsposisjon med egen smerteterskel.
Tar et magedrag på tunge gir. Står i kranken.
Jeg skal tette luka. Klarer det akkurat.
De ene minuttet der er det stolteste øyeblikket på hele turen. At jeg klarte å mobilisere. 

Vi nærmer oss Gvepseborg, men skal først over 2 ordentlige kneiker. Bratte. Slynger seg oppover de grønnkledde åsene. Gaustadtoppen ligger der i 'horisonten', overvåkende over terrenget.
Kjenner krampene på innsiden av lårene, men klarer å bli med over toppen.
Vakker natur ja. Akkurat der og da hadde jeg byttet ut fossefall og majestetiske fjelltopper med en hvitmalt vegg når som helst. En vegg med en sofa ved siden av. Skulle ønske jeg lå på sofaen.

Kristian i ensom majestet.
Selv sykkel-Helter blir små når de rammes inn av Hardangerviddas storslåtte natur.
Foto: lånt fra TelemarksHelten's Facebook-side.

Idet vi kan kjenne den første lukta av målseilet kjører vi inn Anders Aukland som har falt av sin gruppe. Lettere terreng. Milslukern-gutta setter i gang et hardkjør. Det er noe som skjer. Den derre følelsen kommer. Følelsen man alltid har etterpå, når man er ferdig, når man er sliten, glad og lykkelig...over å ha fulført etter beste evne. Det er den lukta jeg kjenner nå. Hodet er positivt igjen.

Det går utfor. Fort.
Ned mot Gvepseborg. 
Ligger sånn midt i gruppa.
Heiarop ved taubane-stoppen.
Grusveien byttes ut med Ryes vei: steinete, bratt, 21 serpentiner-svinger.
Det rister. Rygg, skuldre og håndledd skriker av smerte. 
Men for hver sving så er vi nærmere...nærmere den go'følelsen som gjør det verdt det.

Drøye 10 minutter senere er vi nede.
På hovedveien igjen.
Asfalt under dekkende.
2 raske km ned til målgang i Rjukan.
Kjører sammen med PG, begge to angrepet av kramper i alle kroppens deler.

Heiarop fra heiagjengen. 
Nydelig å se smilene deres.
Nydelig å bryte målseilet.
2 minutter dårligere tid enn i fjor og lenger ned på resultatlista.
Men løypa lever opp til navnet på rittet: HELTE-RITTET...
..det er lov å føle seg som en helt etter 105 km på randen av Hardangervidda.

4.08.47 holdt til 20. plass totalt og klasse-seier i M30-34.
En kjedelig start på rittet ga litt andre forutsetninger enn det jeg hadde drømt om, men godt fornøyd med rittet totalt sett.

Go'følelsen etterpå varte hele helgen. Masse kjentfolk i målområdet: mamma og Mats, Merethe og barna, Ingunn og Jørn Thommesen, en nyforlovet Stine, familien Skogen, familien Vinje/Riis Jensen. Her var det mange å snakke med.

Gutta boys hadde syklet barnehelten og var strålende fornøyd. Da var det bare å sende Merethe avgårde med sin sykkel. Rjukan til Vierli ble en flott tur på racer-sykkel med Maristigen som naturlig HØYDEpunkt.

Emil var inspirert etter BarneHelten og måtte ta noen ekstra runder rundt hytta.

Hytteturen fortsatte til søndag og det var mange glade, men slitne kropper som samlet seg til et bad lørdag kveld. 

Små og store Helter avsluttet en herlig lørdag med et alternativt fjellbad. 

Da var høstsesongen startet. Mentalt solgte jeg Birken-billetten min mange ganger i løpet av lørdagens tur, men iveren kommer vel tilbake i løpet av noen dager slik at han med de kalvete knærne står på startstreken på Rena om 3 uker også.