Negativ splitt

Har vært en del problemer med tidtaking-systemet, så ikke fått offisiell bekreftelse på mellomtidene før nå.
Gledelig at resultatet bekrefter følelsen jeg hadde fra lørdagen: at siste halvmaraton ble løpt raskere enn første halvdel.

Passerte 21,1 km på 1.30.03.
Lå da på rundt 200. plass.

Løp siste halvmaraton på 1.28.35.
Klatret nesten 100 plasser på resultatlista og endte på 92. plass.

Oslo Maraton: sub-3 drømmen gikk i oppfyllelse

Oppussing, jobb, studier og en seig forkjølelse. Tette nesebor, IFRS regnskapsregler, akrylmasse og Jotun med eggehvit nyanse. Herlige cocktailer, perfekt oppladning. 
Kroppen rett og slett lengtet etter sluking av 42.195 meter i Oslos asfaltjungel.
Det var klart for Oslo Maraton 2013.

Merethe og barna var "sendt" hjem til Skien. 
Vegg og dør i vindfanget på programmet. 
Martin, Stian og jeg.
Litt sånn kommunalt over oss (spøkefullt ment) siden Martin jobbet, og Stian og jeg stort sett kikket på med hver vår glovarme kaffekopp i hånden. Fredag ettermiddag/kveld.
Deretter gullrekka på tv med hver vår kylling og beina høyt.
Psyket hverandre opp foran lørdagens krig mot klokke og kropp.
Stian på halvmaraton. Vi to andre på den doble distansen.

Oslo viste seg fra sin beste side. 
Strålende sol og lite vind.
22.000 deltagere, og veldig gledelig, minst det samme som tilskuere gjorde september-lørdagen til en folkefest.

Martin og jeg startet allerede 9.40.
12.39 lå jeg på ryggen i målområdet. Utslitt kropp omsvøpet av en vidunderlig følelse. Når Røde Kors-mannen spurte om jeg var ok ga jeg han et salig smil i retur.
Det som skjedde mellom 9.40 og 12.39 var følgende:

På maraton-debuten ifjor (3.02) gikk jeg på en skikkelig smell på siste 15 km etter en altfor hard åpning. Det skulle ikke gjenta seg. Planen var klar: finne 3.00 ballongen (/fartsholderen) og holde meg der så lenge som mulig. Løpe et mest mulig jevnt løp med km-tider rundt 4.15 = sub 3 timer i mål.

Første mila gikk lett. Passerte på rett under 42 minutter.
Prøvde å løpe så billig som mulig og følte at jeg klarte det.
Større utfordringer på andre mila:
tissa-trengt: skal/skal ikke? Valgte skal og kvittet meg med noen desiliter på Akershus Festning's grunnfjell. Tapte 20 sekunder og måtte bruke litt krefter på å komme opp i ryggen på fartsholderen igjen.
Hold etter 18 km. 
Klarte akkurat å holde holdet (dårlig skrevet, men kom ikke på noe annet) i sjakk og bite meg fast i 3.00 gruppen.

Midt i 3.00 gruppa.
Takk til Marius Aaserud for bilde og herlig heiing.

Slet med magen frem til ca 25 km.
Da hadde vi passert halvmaraton på akkurat 1.30.

KM-tidene (hentet fra Garmin-klokka, så litt uoffisielle. Klokka målte 42,5 km totalt)

Andre runden var laaaang, spesielt stykket ut mot Sjursøya. Var deilig å vende nesa mot byen igjen.
Begynte å få troa på at det kunne gå. 
Bakken opp til den Botaniske hage for tredje gang. Lang og slak. Blytung.
37 km passert da vi var på toppen.
"Kjør på de som har krefter" ropte fartsholderen. Jeg prøvde å øke farta kontrollert. Fikk en bitteliten luke til den virtuelle 3 timers grensen. Beina begynte å forvandle seg til tømmerstokker, men jeg var så nære....så veldig nære den drømmen jeg har bært på noen år nå...om å løpe maratondistansen under 3.00.

Forbi operaen.
3 km igjen. 
Nesten så man kan lukte målseilet. Likevel langt igjen.
Nye små høydemeter opp til Karl Johan. Små høydemeter, sikkert 8848 millimeter, men det føltes ikke slik.
Føltes som 8848 meter: Mt Everest.
Verdens høyeste fjell sto mellom meg og målseilet.
Klarer likevel å presse km-tidene ned under 4.00 på 3. og 2. siste km.
Stian, som skulle starte sin halvmaraton senere, heiet motiverende og ivrig.
Brosteinene på Karl Johan. Ja, jeg vet at de ikke akkurat er kastet ned på jorda som partiene i Paris-Roubaix, men det var slik det føltes. Som nåler inn i ømme fotblader.
Ny bakke. 
Den forbi Stortinget. 
Føltes som Andesfjellene.

800 meter igjen. Griner på nesa.
Foto: Stian Thommesen

Den siste km går like sakte som ifjor...hvis det er fysisk mulig.
Redd jeg skal rote bort forspranget jeg har bygd opp de siste 3-4 km.
Så bryter jeg den...målstreken. 
Ruller rundt i en kollbøtte. 
Blir liggende...lenge.

Martin åpner hardt i sin debut på maratondistansen. 
Første halvmaraton på 1.42.
Fort. Raskere enn skjemaet til hans egen målsetting på 3.30.
Beina føles fine. Derfor blir Martin med på fartsøkningen da 
hans følgesvenn på første halvdel setter opp tempoet gjennom Vika og til Skøyen. Den berømte 30 km veggen nærmer seg og den fanger Martin slik den fanger de fleste maraton-debutanter.
"En maraton starter ved 30 km" sier eventyret. Vi som har opplevd denne veggen kan trygt skrive under på at akkurat den sannheten ikke er noe eventyr. 
Martin holder koken på en flott måte, men etter 37 km er det stopp. Rask løping forvandles til kramper og vond gange.
Fristelsen om å sette seg inn i en Oslo Taxi-Mercedes kommer nær realisering. Kjemper seg inn på 4.00.
Neste gang kommer han til å klare målet sitt om 3.30, det er jeg sikker på. Erfaring er viktig i maraton, noe både Martin og jeg nå kan skrive under på, begge to fanget av 30 km's veggen i hver vår debut.

Stian debuterte på 10 km i fjor. I år har han utvidet til halvmaraton og satte allerede i våres en god tid i et løp i Haugesund (1.46).
Siden den gang har han fortsatt å levere solid formstigning (noen spesielt Birken-rittet var en klar indikasjon på), så målet om sub 1.45 og en drøm om sub 1.40 var absolutt realistisk.

Etter 8 km så Stian usedvanlig lett og sprek ut da han passerte over Rådhusplassen.

Stian åpnet hardt.
Etter nærmere øyesyn på pulsklokka i etterkant kan man trygt fastslå at maxpuls-testen fra i vinter undervurderte hjertets maksimale antall slag.
Vel halvveis lå Stian an til en tid ned mot 1.35. 
Da kom smellen: beina tyngre og magen i det vrange hjørnet. Resten av løpet ble en kamp mot egen kropp, men det var ikke snakk om å gi seg. At han kjemper seg inn til 1.48 på tross av en veldig tung siste halvdel vitner om potensiale om langt bedre tider enn persen på 1.46. Jeg tipper på 1.30-tallet i 2014.

Tilbake til meg og mitt, noe som må ha virket utrolig dumt, kjærlige smil til den hyggelige Røde Kors mannen med skjegg, røde bukser og refleksvest. Jeg er veldig, veldig, veldig glad i verdens vakreste kone, så håper ikke han misforsto og trodde at det salige smilet mitt var invitasjon til noe som ikke forbindes med maraton-arrangementer.
Følelsen av å bare ligge var helt herlig.
La oppussing være oppussing. Glemme de tusen sidene med pensum som burde vært lest.

Pensumlitteraturen er mer omfattende (desverre) enn det Iphone-kameraet klarer å illustrere.

Følelsen av å bare nyte.
La de vonde beina, de såre føttene påminne om at jeg hadde klart det....jeg hadde klart målet mitt om å løpe sub 3 timer.

Det hårete målet som har ligget der siden 2009. Da det å løpe 42.195 meter under 180 minutter virket som en urealistisk dagdrøm.
Nå er den realisert.

Er veldig fornøyd med gjennomføringen.
Og veldig stolt over å ha lyttet til de som har løpt maraton så mange ganger mer enn meg...de som sier at folk setter sine beste tider med negativ splitt (siste halvdel raskere enn første halvpart). Det klarte jeg i dag = under 1.29 på siste halvmaraton.
En herlig avslutning på sesongen.

Tusen takk til mine nye Adidas Boost sko. 
En nytelse å løpe med.

...og ikke minst tusen takk til arrangøren og folkemengdene av tilskuere som stilte opp for å gjøre løpe-kilometerne i Oslos asfaltjungel for 22.000 mosjonister til en topp lørdag i september.

Lørdagen fortsatte som fredagen ble avsluttet. 
Oppussing.
Og den fortsatte med den samme rollefordelingen: Martin jobbet hardt (tusen takk Martin, du er uvurderlig hjelpsom), mens Stian og jeg kikket på.
Takk for en flott helg, gutta boys.

Birken-rittet 2013; sub-3 drømmen må leve (hvertfall) enda ett år

02.45. Vekkerklokka, en digital synt-symfoni, vibrerer på nattbordet.
10.45: åtte timer senere står jeg i målområdet sammen med Kristian. Vi er våte, vi er sølete og vi er glade. Birkebeiner-rittet 2013.

For første gang kjørte vi fra Oslo på morgenkvisten. Hva sa du? Morgenkvisten? Var vel heller midt på svarte natta. Men med en sjåfør med diagnosen munndiare og adrenalin og forventninger som omvendt sovemedisin ble opplegget en suksess i våre øyne. Bil fra Haslum til Hamar. Buss fra Hamar til Rena. Litt somling, litt forsinkelse på lastebilen med syklene - en liten tidsnød meldte sin ankomst, så vi stilte oss langt bak i startpuljene: jeg i pulje 4 og Kristian i pulje 5. Stian var Birkenritt-debutant og hadde seedet seg til pulje 8.

Etter 3.04 i fjor hadde jeg drømt om sub-3 i 365 dager. I dag skulle drømmen realiseres. Resepten på en god tid i Birken er å kjempe med nebb og klør den første timen: sitte langt fremme i pulje i bakke-kilometerne opp til Skramstad og knipe fast i posisjonen gjennom terrengpartiet. Da er det småkuperte grus-km frem til Rosinbakken etter 6 mil og en stor fordel å sitte i en samarbeidende og kjøresterk gruppe.

Dette var årets andre ritt for min del og jeg merker at jeg er pysete og treg når det er et stort felt som sitter tett de første 8-10 km. Tviholder på bremsen. Stive skuldre. Siger bakover i feltet og når asfalt blir til grus og Skramstad-stigningen virkelig begynner ligger jeg sist i feltet. Pulsen er høy og beina tunge. Klarer å avansere noen plasser, men ser at feltet sprekker opp og at jeg ikke er i nærheten av å klare følge de raskeste.

Tungt hele veien til toppen. Positiv overraskelse at klokka viser 31-tallet. Nesten på skjema. Stemningen i hodet snur til det positive.
Veldig fornøyd med neste 'etappe': taper mindre enn tidligere ned mot Djuposet og løper/sykler meg opp mange plasser i terrengpartiet. Rart hvordan sinnstemningen kan snu så fort.
Passerer Bringebu på 1.02.21 og blir skikkelig fornøyd. Begynner å drømme.

Sitter i en stor gruppe. Sikkert 20-30 mann. Vi er 5-6 stykker som rullerer i en rulle, men merker raskt at det ikke er helt topp. Farta ikke høy nok, rulla går stadig i hvilemodus. Og passering halvveis, Kvarstad, snur sinnstemningen igjen. 1.45 er samme tid som ifjor. Trenden er fallende.
Og værgudene benytter sjansen til å dytte meg litt ekstra ned i søla. Søla ja. For nå kommer regnet. Gradestokken faller i takt med at vi klatrer oss nærmere 1000 m.o.h. Løypa holder seg veldig bra, men regner såpass mye at grus-spruten fra hjulet foran blir en steinete stråle rett inn i øynene. Var mange røde iris i målområdet etterpå.

Syklene fikk kjørt seg over fjellet. Halve grusen satt igjen på syklene,
resten i kroppens mange åpninger. Finner grus i øret ennå.

Den store gruppa vår sykler videre. Fortsatt 5-6 mann som bidrar foran et stort, stort haleheng. Det stiger. Rosinbakken og kneikene opp mot Elgåsen og Storåsen. I tåkehavet hører jeg heiarop fra Karin og Heidi fra Nordic Choice. Vår trofaste heiagjeng som nok en gang slåss med naturkreftene der oppe på Elgåsen for å gi oss litt kaffe/cola blanding og ikke minst de veldig motiverende 'jubelbrølene'. Fantastisk å se dere. Tusen takk!

Ut på asfalten ved Sjusjøen.
Deilig.
Siste innsats nå.
Skjønner at tiden vil bli mye dårligere enn ifjor, men når man lukter målseilet kommer den gode følelsen uansett. Gruppa sprekker opp og jeg blir med de første inn, på tross av at jeg som vanlig er blant de tregeste ned Ballettbakken.
Målseilet brytes. Kald, sølete, våt og sliten. Men mest av alt glad og stolt. Jeg har gjort mitt beste og da er følelsen alltid bra etterpå. 

10.45.
Kalde, våte, og veldige glade i målområdet, hastende i retning garderoben der sølegråe og nakne mannfolk hutrer seg inn i køen, etterlengtende etter varme dråper fra dusjen.

Kristian: 3.10.30. 
Samme tid som ifjor, men klatrer til 60. plass i klassen. 
Levert strålende i hele år og puster meg så hardt i nakken nå at jeg vurderer å ofre tv-titting på 71 grader Nord i hele høst - her må det trenes mer.

Stian: 3.20.55.
133 i klassen. Enormt imponerende. Helt enormt imponerende faktisk. 
Den fremgangen den gutten har hatt det siste året kan ikke slås av noen. Gruer meg litt til 2014 faktisk...tror jammen det er mer enn 71 Nord som må ofres gitt. OL i Sochi får passere i stillhet. Når Northug vinner 5 mila, så kan dere finne meg på rulla og ikke i sofakroen med Merethes nystekte skillingsboller. 

...og jeg: 3.08.28.
4 minutter svakere enn i fjor og faller fra 47. til 54. plass i M30. Fikk ut det jeg er god for akkurat nå, så drømmen om sub-3 timer får leve i (hvertfall) 365 dager til.

Selvvask på Statoil var god medisin for sølete sykler

Buss til Hamar og bil hjemover, noen gram tyngre enn når vi kom. 3 syklister med hvert sitt lille Merke.

Da begynner sms-ene å ticke inn. Merethe og svigerfar Boge har startet senere og er nå i gang med sin ferd over fjellet.
Begge to sykler kjempebra: 
4.32.02 på Merethe.
Merke med god margin i K30 på tross av minimalt med sykling i 2013.
Boge med 5.10.17, også det kjempebra.
Begge to ankom rekkehuset i Oslo-drabanten sent på kvelden, klare til ivrig innhogg i pizza og til deling av dagens historier.

Søndagen ble brukt på tivoli på 'markedsdagene' i Sandvika. Men først nødvendig sykkel-vask med en veldig ivrig og god håndtlanger.