mandag 12. juni 2017

Reisebrev fra treningsleiren 2017

Wow!!
Klokka har akkurat passert 08.00.
Solen står allerede høyt oppe på himmelen.
Den varmer så mye at det nesten er for varmt med t-skjorte.
Aromaen fra nystekte egg, varme rundstykker og krisp bacon blander seg med lukten fra omgivelsene.
Vi smiler til hverandre.
Vi trenger ikke snakke...de brede smilene våre gjør jobben uten at ord er nødvendig. 
Smilene takker for 10 herlige år sammen, 10 flotte år som mann og kone.
Vi har første barnefrie helg på trekvart år.
Det er herlig.

10 års bryllupsfeiring.
Maldivene tenker du.
Roma, NY eller Barcelona.
Nyte solen på en sandstrand avbildet i National Geographic eller livet ved en fortauskafé ved Triumfbuen.
Nei, nei, nei.
Vi er på hytta og den lukten som blander seg med aromaen fra frokosten kommer fra det svette treningstøyet som henger til tørk.
Og smilene som ble beskrevet er heller et slags nesegrin som liksom skal medisinere bort støle legger og krampetendenser på fremsiden av lårene.

Vi valgte hytta.
Vi valgte fjellet.
Vi valgte melkesyre, høydemeter og slitne bein, men også ettermiddagslurer, god mat og kald øl i solveggen.

...og fikk betalt med tidenes mai-helg 1000 m.o.h.
Aldri har fjellet vært vakrere og varmere.
10 års feiringen ble perfekt!

Torsdag:

09:00

Marius setter seg på sykkelen.
60 km fra Skien til Bø gjennom vakker Telemarksnatur.
Motvind, men også strålende sol.











10:00
Merethe i bil samme vei.
Høy Spotify-faktor.


Merethe og Freddy Kalas i bilen på vei til Bø

11:00
Vi møtes i Bø.
Sykkelen til Merethe ned fra biltaket og vi er klare for å sykle videre (dvs klare og klare...etter 10 års ekteskap burde jeg vel visst at "jeg skal bare det, og bare datt").
Etterhvert syklet vi sammen videre, Oterholtvegen langs Bøelva i retning Seljord.
Marius snudde etterhvert, mens Merethe syklet videre til Seljord over Garvikstrondi.




Jeg forsøkte noen ganger å legge meg ved siden
av Merethe, for liksom å sosialisere.
Men fikk raskt beskjed: "legg deg foran - jeg er kapteinen"

35 km på Merethe.
80 km på Marius.
En god start.

13:30
Kaffe på Shell i Seljord.

15:00
HYTTA.

15:10
Skifte til løpetøy. 
Bilen mot Åmot.

15:30
Løpetur til Vehuskjærringa.

15:30 - 17:00
Magisk løping i noe av det vakreste Norge har å by på.
Kontrasten av klare, blåe innsjøer, frodig, grønn skog og hvitkledde fjelltopper med alpin utforming er rett og slett nydelig.


Foto lånt fra: 
https://peakbook.org/no/tour/43649/Vehuskjerringa+%2B+nabotopper.html
Der snaue 4 km bak og 600 høydemeter opp
ligger Vehuskjærringa.
500 meter på grus i starten, deretter bratt fjellsti



Sterk vind på toppen...








...men i skogen i le på vei nedover måtte vi ha 2 minutter hvile
med solen i ansiktet og naturens lyder som rolig musikk

19:00
Solveggen

20:00
Middag

21:00
Lange gjesp.
Puta.
3 sekunder før øynene siger igjen og vekkerklokka vekker oss 10 timer (!!) senere. 8 år 'of catching up to do' søvnmessig.

FREDAG:

En mai-morgen kl 08:00 1.000 moh.
Spise frokost i t-skjorte på verandaen.
Ikke et vindpust.
Kun solstrålene og lyden av 2 gjøker som 'ko-koer' til hverandre.
Magisk.



Kl 09 er vi på syklene og peker retning mot Rjukan.
Vi sykler rolig bortover langs Møsvatn, forbi Skinnarbu og Frøystul og nedover 'Maristien'. Krigshistorie overvåker oss idet vi kommer stadig nærmere Rjukan-dalen.
http://www.visitrjukan.com/severdigheter/historier-og-sagn?lang=no&id=36595#.WToYPZDrO00


Vemork og kampen om tungvannet
Sol.
Lite trafikk.
Minimalt med vind.
Det smaker godt å være på sykkelen.




Etter 45 km har vi passert Rjukan og står i bunnen av stigningen opp mot Gaustablikk og opp mot foten av Gaustatoppen.


En lang klatring venter oss.
Nesten 1000 høydemeter skal forseres.
De første 10 km er bratte med stigningsprosenter opp mot tosifret, før det slaker ut oppe på platået.

Vi finner hvert vårt tempo.
Jevn tråkking oppover sepentinerasfalten, bratte svinger som snirkler seg oppover fjellsiden, svinger som har knust meg hver eneste gang jeg har prøvd.

http://trippeltherkelsen.blogspot.no/2016/06/nxtri-lypa-vs-marius-seier-til-zoombie.html

Noen og 50 minutter senere unner jeg meg ett minutts hvile på toppen.
Dagen er magisk, men det blåser likevel friskt og kokende varm svette kropp blir raskt til hutrende og frysen fjellkalv.
Jeg snur og ruller nedover for å møte Merethe.
Møter henne en kilometer eller to før hun når parkeringsplassen ved Stavsro. 
Vi sykler sammen opp dit og nyter utsikten av Gautatoppen's 1883 majestetiske meter i noen øyeblikk.






Utforkjøringen går betydelig raskere enn klatringen selv om vi begge tviholder på bremsene.
En punkteringer senere er vi tilbake nede i dalen.
Vi fyller opp vannflaskene på Shell, før vi vender snuta mot hytta igjen.


Oppover Maristien har vi motvind, men de 500 høydemeterne går likevel raskt unna.
Vi nyter Telemarksnaturen de siste 20 km mot hytta selv om beina er tunge etter mange timer på sykkelen. 

I fellesskap har vi 240 km og mer enn 5.000 høydemeter, og vi velger å droppe den planlagte løpeturen på ettermiddagen.
Istedet nyter vi kaffe, sol og slumring i godstolen i noen timer, før vi reiser til Krossen for handling av fråtsende middag.

Gjespene kommer med jevne mellomrom allerede 21.00 denne kvelden også, og nye 10 timer under dyna blir fasiten.

LØRDAG:

Det er om mulig en enda flottere dag som åpenbarer seg lørdag morgen.
Det passer perfekt.
Aromaen fra egg og bacon blander seg med lyden fra gjøkfamilien som åpenbart har formert seg i løpet av natten.



Vi rydder hytta i rekordtempo (utrolig hvor lite rot det blir når familien for noen dager er 2 og ikke 5).
Setter oss i bilen og kjører langs sykkelruten fra fredagen, retning Stavsro.
Det er klart for treningsleirens siste tokt.
Med joggesko opp til Gautatoppen.

Vi står klare ved grinda.
Rollene er snudd.
I august var det Merethe som tauet en veldig sliten Marius opp de snaue 5 km i steinete terreng.

http://trippeltherkelsen.blogspot.no/2016/08/norseman-2016-race-report.html


I dag er det Marius som skal være Sherpa.
I dag er det Merethe som skal pushes.
Vi er preget av støle bein og piggtrådhals, men det eventyrlige været er motivasjonsfaktor mer enn stor nok.




Den første halve kilometeren er (forholdsvis) slak og går på fin sti.
Vi jogger oppover.
Pulsen stiger likevel raskt, like raskt som løypa skifter karakterer. Et langt klyve-parti: steinete, veldig bratt. 
Her går tiden fort.
Vi prøver å småjogge der det er mulig, men det er umulig å finne noen god rytme.
Det ligger snø igjen i flere partier.
Litt etter halvveis kommer et flatere parti, men mye stein gjør at det også her er vanskelig å holde god fart.



Utsikten er formidabel idet vi bykser oss stadig høyere.
Merethe jobber jevnt hardt og toppen nærmer seg.
Sherpa-trappene de siste par hundre meterne innbyr til sluttspurt.
GAUSTATOPPEN 1883 blir nådd etter 51 minutter og 17 sekunder.
Magisk.
Motvinden vi har merket på vei oppover har forsvunnet helt.
Det er varmt og helt klart.
Vi kan skue utover 1/6 av Norge.
Vi nyter!
En perfekt avslutning på 10 års feiringen.








onsdag 31. mai 2017

Pallplasseringer på løpende bånd

Verdensrekorder, selv de som er så uoffisielle at de ikke en gang er i nærheten av å komme i Guiness' rekordbok, er selvfølgelig gjevt.
Tidligere skildringer har belyst områder der jeg selv mener jeg er helt i verdenstoppen, fex:
  • den tregeste triatleten i skiftesonene
  • det mest kalvete løpesettet
  • å være det motsatte av en "fettforbrenningsmaskin"


En skilpadde i skiftesonen = verdensrekord i somling
Til tross for alle disse (uheldige og lite prestasjonsfremmende) egenskapene, har sesongstarten i 2017 vært helt formidabel.
Pallplassene har kommet på løpende bånd, en stabilitet og en rekke av sinnsyke prestasjoner som selv ikke Alejandro Valverde eller Martin Johnsrud Sundby kan kopiere på sitt beste!
Mer om det senere...

...for først må jeg innrømme at vinteren 2017 startet med et litt sånt post-Norseman-motivasjonsreduksjons-syndrom.
Veien frem mot NXTRI i august 2016 var morsom og motiverende, og "eksperimentet" med å øke treningsmengden mye uten at det skulle gå på bekostning av viktigere faktorer i livet var både vellykket og mislykket i fellesskap.
VELLYKKET i den forstand at treningsdagboken viste 25-30% økning i antall treningstimer uten at jeg "sneik" meg unna en eneste barnehage-henting, foreldremøte eller huslige oppgaver.
MISLYKKET i den forstand at intervaller før soloppgang eller sent på kvelden tapper energi over tid.
Hver eneste uke satte jeg opp et for ambisiøst planleggingsskjema og i 99% av tilfellene gjennomførte jeg det.
Ja, jeg trente mye mer enn jeg har gjort tidligere, men dessverre hvilte jeg betydelig mindre enn jeg har gjort tidligere og betydelig mindre enn det jeg nok burde ha gjort.
OK, et vellykket og et mislykket eksperiment...men motiverende var det og når Gaustatoppen ble nådd med kalvete steg den august-lørdagen, så var det lykkefølelse og rus, men også starten på en "tomhetsfølelse". Med fare for å bli for Freud her, og definitivt med såpass selvinnsikt at jeg skjønner at dette er for en mini-mini-minimal bagatell i det store verdensbildet -> "tomhetsfølelsen" varte noen måneder lenger enn jeg trodde.




Motivasjonen og selvtilliten har ei heller blitt nevneverdig boostet av følelsen man får av piggdekk-pendling og skiturer med pulk.
Kombinasjonen av rusten vintersykkel og rusten 3-barns far i pedalene har gitt max-fart på 19 km/t. Det er ikke bare el-syklistene som har sust forbi meg.
Jeg har vært en sånn første-generasjons-Think-bil, mens Teslaer har sust forbi meg.
Kombinasjonen av total mangel på teknikk og en liten bøtteknott i pulken ved navn Jacob som har arvet kroppsfasongen undertegnede selv hadde som 2-3 åring (les: bollekinn og litt sånn ordførermage = tung) har gitt "is i rubben" følelse på hver eneste skitur.
Vinteren 2017 har vært tøff!


men pulkturer har definitivt også sin sjarm

Sorry for den psykologiske "svadaen".
For dette skulle jo være en kjempepositiv historie, en historie om seierspallen, store premier og personlige rekorder.

Så la oss hoppe rett på.
REDNINGEN ble, som så ofte før, min langt bedre halvdel.
De 21.00 øktene, de som kommer 16 timer etter at vekkerklokken ringte dagen inn, etter 10 timer på kontorpulten med tunge øyelokk klint oppi excelarkene, etter nistesmøring, fotballtrening, legobygging og slåssing med et evig fjell av en skittentøyskurv, de kunne jeg ikke lenger droppe.
For i kalenderen var det merket med gult -> "treningsdate med Merethe".
1, noen ganger 2 ganger, hver uke.
(til orientering: 2 per uke som regel når vi har forspist oss på skillingsboller i helgen og den dårlige samvittigheten har tvunget frem et lite kortvarig, men beinhardt regime). 




Ned i kjelleren etter høytlesing for barna og de første lydene av snorking kom fra under Barcelona-sengetøyet.
Ikke mulig å snike seg unna.
Merket med gult i kalenderen.
Kvalitetstid.
Treningsdate.
Disse øktene har vært gull verdt for meg, for henne og for oss....og forhåpentligvis gjør de oss godt rustet til å møte AXTRI-utfordringen i august 2017 der vi begge skal delta.


Dette er motbakkene som venter oss på sykkel-delen i august,
og bildet under viser at det jammen går oppover på løpedelen også..



Viktigste treningspartner...
også lager hun verdens beste omelett til kveldsmat
etter at vi har lagt igjen 3 liter svette på kjellergulvet



Kanskje treningsdate'ne allerede nå har gitt resultater!
...og da, endelig, kommer undertegnede til poenget (jada, har alltid hørt at jeg bruker 99 ord der 9 ord kunne vært nok - den dagen forfatterdrømmen blir realisert, så kommer det til å bli en skikkelig roman-murstein på en 800-900 sider).
POENGET = 5 konkurranser, 5 pallplasser.


Trippel-Therkelsen har blitt en garantist for podiumbesøk.
Det må være ny verdensrekord i stabilitet.
Pallplasseringer i konkurranser som i mine subjektiv øyne kan måles i viktighet med Flandern Rundt, Paris-Roubaix, New York Maraton og 5-mila i Holmenkollen.

Phillipe Gilbert ble hyllet av hele verdens sykkelfamilie
etter solobruddet som ga monument-seier i Flandern Rundt.
...men 4 pallplasser av 4 mulige
fikk vel også en slik oppmerksomhet..?
Jardartroll, den lokale terrengløpkarusellen i Tanumskogen.
Bogstad treningstri, uoffisiell og veldig uhøytidelig trenings-duatlon (frem til vanntemperaturen i Bogstadvannet blir høy nok til svømming).
Lommedalen Opp, motbakkeløp i oppvekstvilkårene til sjakk-verdensmester Magnus Carlsen.
Alle disse er definitivt konkurranser med internasjonal klang, skyhøy prestisje og knallhardt startfelt selv om det verken deles ut UCI- eller verdenscup-poeng.
4 konkurranser, 4 pallplasser.
3 stk andreplasser på Jardartroll-løype 5,4 km.
1 stk seier i duatlon på Bogstad.
1 stk 2.plass på motbakkeløpet i Lommedalen.
Trippel-Therkelsen er i storform!

OK da, dette er IRONI.
Et tjukt, tjukt lag med ironi.
Selv om jeg elsker slike lokale og lettvinte konkurranser der hele familien deltar, så er verken Jardartroll, treningstri eller Lommedalen Opp store, internasjonale konkurranser hvor verdenspressens journalister venter i målområdet med livesending, lange fotolinser og kvessede blyanter.
Så uttalelsen om at Trippel-Therkelsen er i knallform er nok en veldig overdrevet sannhet med bøttevis av modifikasjoner.

Jardartroll: hele familien kan delta
Vi har vært representert på
200m, 800m, 1,3 km og 5,4 km.

Spøk til side.
Her er den usminkede sannheten.
Treningsmengden er ned 30% sammenlignet med fjoråret.
Færre harde økter, færre rolig økter.
Mindre av alt egentlig.
Men kanskje det ikke er så dumt.
For selv om den tunge følelsen ofte henger i, så dukker det opp noen lyspunkter innimellom...

...jeg har 2 ganger løpt raskere i Jardartroll-løypa i år enn i august i fjor.
...jeg perset med over ett minutt på duatlon-løypa på Bogstad pga sterk løping, og løp jevnt med Trond Atle Smedsrud som gruset meg på løping på NXTRI.

Bogstad treningsduatlon i praktfulle omgivelser
...og å bli slått med 16 sekunder av unge, fremadstormende Thomas Meinicke opp de 222 høydemeterne i Lommedalen og samtidig være mer enn minuttet foran tidligere sprint-verdensmester Jens Arne Svartedal tar jeg også som et ganske bra tegn.
Smiling til heiagjengen er et fast rituale.
Heldigvis sto de på den flate km i starten
og ikke i motbakke noen minutter senere.
Da hadde smil vært byttet
ut med Bjørndalen-sikkel

Andreplass til tross...om noen få år blir jeg
gruset av denne karen. Tobias løp den fulle
konkurranseløypa på under 20 minutter.

..lyspunkter som gjør at man ser frem mot nok et år, nok en sesong, i mosjonistenes rekker...tross verdensrekord i skilpaddefart i skiftesonen og med klodens mest kalvete løpesett!!