Kom igjen.
Heia, heia!!
Selve sluttspurten liksom.
Følelsen akkurat da: 90% magisk.
Noen millisekunder senere: 100% magisk.
Jeg strekker armene i været og jubler hemningsløst.
Ja!!!!
For ballen ruller rett i hullet på hull 18 og seiern i lørdagens minigolf-turnering er et faktum.
Jeg kikker ertende bort på Kristian som, etter å ha ledet i starten, har choket fullstendig på siste 9 og for første gang på turen er han helt stille i noen minutter - vel vitende om at straffen for jumbo-plassen er å lage egg/bacon frokost til gutta neste morgen.
Velkommen til GUTTETUR-BLOGG, versjon 2016.
(skal sies at når man slår opp "Guttetur" i ordboken
så kan man lese om
Gin Tonic,
nattefesting,
skallebank
og desperat flørting med uinteresserte jenter i 20-årene,
så forbereder her og nå alle de 4 faste leserne på at det er 18-års grense på denne historien).
Reiselederen hadde sendt ut kompendiumet allerede i slutten av mai. 46 sider med løypeprofiler, kart, tidsskjema og pakke-lister. Hvert eneste minutt var nøye planlagt.
 |
| Kompendiumet på 46 sider. Ikke alle hadde lest det fra perm til perm, og reiselederen var særdeles skuffet over Henrik som ikke pakket en bok tross at det var skrevet med store bokstaver i pakke-listen. |
Fredag formiddag.
Første stopp = UVDAL.
En kommune øverst i Numedal, liten på befolkning (2.695 ved forrige telling), men stor på areal (2501 kvadrat-km for de som er spesielt interesserte).
Her hadde vi leid campinghytte nr 43 av Aud i Uvdal Resort.
 |
| Uvdal, perfekt plassert for utfoldelser i NXTRI-løypa. 5 mil nordvestover til Geilo, og 5 mil sørover til T2 i Austbygdi. |
1) Kompendiumet hadde tydelig lovt solskinn, men da Henrik kikket ut av vinduet kunne han ergerlig rapportere om øs-pøs regnvær.
2) Kompendiumet sa at avreise for første økt var presis 13.00, så reiselederen ble grinete da gutta prøvde å utsette starten til 13.05 grunnet en spesielt aggressiv regnbyge akkurat da.
3) Kompendiumet sa at første 10 km skulle være flatt og rolig sykling inn til foten av første bakke. Dette hadde tydeligvis ikke Stian og Kristian lest i det hele tatt, for allerede etter 1,7 km begynte de å støte på gruppa på det som viste seg å være en ganske tøff falsk flate.
Planen var 130 km.
Tur-retur Geilo (inkl 6 bakker),
og en sving innom Immingfjell på veien tilbake.
I NXTRI-kontekst => nesten halvparten av sykkel-løypa.
Flere av oss var langt inne i rød sone allerede før første mila var unnagjort. Første bakke opp til Vasstulan åpenbarte seg med sine 464 høydemeter fordelt på 7,1 km (6,5%) og melkesyre-nivået var allerede skremmende høyt i enkelte lår.
Kristian hadde gått i gjentatte bruddforsøk på den falske flaten, samtidig som han hadde gått gjennom kalkylene på 371 stk Rema 1000 varer. Hjertet banket raskt, så Kristian fant tidlig egen rytme opp bakken. Henrik kjørte hjelperytter i starten av bakken, men skjønte raskt at tempoet til kjøpmannen var for sneglete.
 |
| Selv med 190 i puls så går skravla kontinuerlig på denne karen |
Stian hadde på hele bilturen hatt ståltro på at trappeøkter opp til Linderudkollen skulle kompensere for manglende sykling de siste månedene (den racersykkelen var faktisk nesten like støvete som Kristian sin).
Stian var feltets mest aktive både før bakken og på de første bratte km. Gjentatte ganger reiste han seg i bukken for å skremme Marius.
Halvveis i bakken måtte han slippe.
 |
| Stian sprengte feltet allerede inn til bakken, så kjæreste-økter i Linderudkollen har defintitivt vært en bra erstatning for manglende sykling i det siste. |
Henrik sa opp jobben som hjelperytter da han så Stian måtte slippe litt lenger fremme. Med høy frekvens og dagens mest stilige bekledning (Scott'en hadde med flere antall sko-trekk enn vi andre hadde boxershortser) kjører han seg opp i ryggen på Stian og bruker serpentinersvingene på slutten til å støte seg noen meter foran.
Vi var på toppen.
1100 m.o.h.
Klissvåte, ganske kalde, allerede godt slitne.
Kristian ga oss oss ytterligere noen Rema 1000 slagord, før han pekte i retning tilbake. Stian fulgte med.
Varm dusj og Italia-Sverige fristet mer enn nye høydemeter i regnet.
Henrik og Marius syklet videre.
 |
| Utsikten fra "tempo-stilling". Er dessverre sjeldent der egentlig. |
Noen timer senere var vi alle samlet på campinghytta etter en bra første dag og med mellom 4 og 10 mil på sykkelcomputern.
Anekdoter, bekreftelser og kommentarer fra fredagen:
 |
| Legg merke til stabelen med pizza-kurver bakerst i bilde. #sultengjeng |
- Gutta har null respekt for kompendiumet og opplegget til reiselederen.
- Ingen blir lenger overrasket over hvor glad Henken er i sjokolade
- ...men alle ble overrasket over at Henken har blitt en regnværssyklist
- Rolig start blir ALDRI rolig start
- Førstemann var i seng før 22.00.
- Alkohol-inntak = 0
- Cola-inntak = 13 liter
- 5 store pizzaer
NXTRI-løypa vs Marius =>
Bra første inntrykk av løypa.
Kjørte jevnt hardt fra toppen av Kikut og tilbake, og syklet dermed 2 av løypas 5 lange motbakker i 'konkurranse-modus'.
Sykkeletappen er definitivt lang, men den lite monotone løypa gir hele tiden ulike utfordringer. For meg er enkelte av utforkjøringene definitivt utfordrende.
 |
| Ikke bare skilpadde i skiftesonen, men også i utforkjøringer, spesielt når det er vått og glatt. |
Nok en gang blir opplegget til reiselederen endret på.
Først ved at gutta endrer dagens treningsplan, men også at avreise var satt til 09.00, noe som ble vanskelig siden Aud ikke åpnet resepsjonen for utsjekk før nettopp 09.00.
Vi trillet derfor avgårde 3 minutter over 09, noe som fikk reiseledernes ganske grå manke til å bli enda noen toner mer grå.
Heldigvis ble de 3 minuttene med forsinkelse raskt glemt da gudene kunne presentere magisk vær.
Kristian og Stian kjørte bilene til Austbygdi (nesten bedre kjent som T2) og sykle mot Immingfjell derfra. Henrik og Marius syklet fra Uvdal og var inne i NXTRI-løypa 10 km senere.
Immingfjell er beryktet.
6,5 km @ 7,2% i snitt.
Følg linken og les en flott berettelse fra Erik Jungeling.
http://nxtri.com/the-tale-of-iming-mountain/
Mye av årsaken er at motbakken kommer på et så sent tidspunkt i løypa.
Henrik og jeg var langt heldigere og hadde kun de nevnte 10 km i beina før vi startet å klatre.
Jeg måtte ha en tissepause i bunn og Henrik så sitt snitt i å gå i brudd oppover den bratte asfaltkneika.
Jeg svingte over broen fra RV 40 og de deiligste 41 minuttene jeg noen gang har hatt på sykkel kunne starte.
"Det stiger jevnt oppover.
Kjedet er klistret fast på storeskiva der
52 akkurat passe skitne tenner jobber for harde livet.
Letteste giret på kransen når jeg sitter i klatreposisjon.
Ett knep tyngre når jeg må opp å stå.
Jeg later som jeg danser som Contador,
men jeg er nok like klønete som da jeg og hun
som skulle bli min bedre halvdel øvde på brudevalsen.
Det stiger jevnt og trutt.
Pulsen stiger sakte, men sikkert.
Hjertet banker.
Svetten pipler under den nye hjelmen som visstnok skal
være veldig aerodynamisk.
En falsk flate midtveis åpenbarer seg
og de største tannhjulene på kransen kan få
litt hvile, uten at akselerasjonen nødvendigvis er
så stor.
Svingene kommer tettere samtidig som hyttene ligger
tettere langs veien, som ivrige tilskuere som signaliserer
at toppen nærmer seg.
Der er Immingfjell turistheim.
Der er toppen.
Men det er jo nå det skal begynne.
Det er nå løypeprofilen skal knekke deg.
Jeg siterer Erik:
"Because when you think, “Yes this is it! I made it! I am a hero!”, you have another 200 meters of altitude left to climb. You just don’t see it. It’s a false flat. Welcome to Iming mountain"
Jeg har hatt mareritt om den falske flaten flere ganger, men
marerittet åpenbarer seg aldri.
Medvind og klink sol skaper følelsen av å fly over Hardangervidda.
Plutselig føles det helt naturlig å ligge i tempo-stilling og bare suse bortover"
Henrik og jeg samles før utforkjøringene starter.
Begge to med brede smil rundt munnen.
Vi triller nedover den humpete utforkjøringen (jada, defintivt skilpadde her også) og sykler videre nedover dalen mot Austbygdi.
Kristian og Stian har syklet motsatt vei, vi møtes, snur og triller ned til bilene.
T2.
Austbygdi.
Henrik og Stian sykler videre mot Rjukan, mens Kristian inntar rollen som Sportsdirektør.
Marius tar på joggeskoene og løper i NXTRI-løypa langs Tinnsjøen.
Vi får alle virkelig forbrent de tusenvis av kalorier som vi proppet i oss på fredagen. Henrik sykler Zoombie Hill og videre helt opp til høyeste punkt, en bekreftelse på at denne fyren er i bedre form enn noensinne.
Stian og Kristian skifter etterhvert til joggesko og jogger opp Zoombie Hill.
Alle sammen imponerer.
Imponerer gjør også Marius....en liten stund.
De 25 flate km inn til Dale og til bunnen av Zoombie Hill går bra.
4.02/km i snittfart er riktignok alt for fort og den bråkjekke holdningen skulle definitivt straffe seg senere.
For nå ventet den fryktede Zoombie Hill.
661 høydemeter fordelt på 5 grisebratte asfaltserpentinere.
7,5 km med kontinuerlig smerte...og jaggu stiger det ikke bratt 2,5 km etter det også.
"Sola steker i panna.
Gnagsårene under armene (!) svir bittert.
Det begynner å stige umiddelbart.
Stiger bratt.
Strava forteller om et snitt på over 13%.
Føles som en evighet før jeg når første svingen, men
klokka viser at farta er ganske bra.
Under 6 min/km.
Prøver å ta en bit av lefsa, men den smuldrer bare ut av kjeften igjen.
Fisker frem en gel fra baklomma.
Bringebærsmak.
Bringebær kokende varme, omfavnet av den glinsende juni-sola.
Lengter etter en kald, rennende fjellbekk.
Svinger 180 grader til høyre og tar fatt på strekning nummer 2.
Fortsatt optimist.
Fortsatt strålende overbevist om at resultattavla om en times tid kommer til å vise:
Zoombie Hill vs Marius 0-1.
Borteseier.
Det andre strekket går bra og det er litt kortere.
Rett over 6 min/km.
Svinger venstre og prøver å overbevise slitne bein om at svingene kommer tettere nå.
Det er jug.
Det tredje strekket er langt som juling.
Farta faller ytterligere.
Har hele tiden lyst til å stoppe å jogge.
Bare gå litt.
Bare littegrann.
Klarer å motkjempe lysten, men det blir tøffere og tøffere.
Nærmer meg sving 5 og da ser jeg Kristian der fremme.
Får nye krefter på tanken og tenker at jeg skal tøffe meg,
liksom dundre forbi han i 5.00 fart, med brystkassa frem og smilet i en uanstrengt bue.
Men jeg tar jo søren meg ikke innpå.
Avstanden forblir den samme.
...og da skjønner jeg det...
...da skjønner jeg hvorfor de kaller bakken Zoombie Hill.
For jeg sjangler oppover nettopp som en Zoombie, som et vesen som såvidt klarer å løfte den ene skoen littegrann foran den andre.
Jeg er helt tom og jeg klarer ikke motstå fristelsen lenger.
Jeg må gå.
Gå sakte".
Zoombie Hill vs Marius 1-0.
Hjemmeseier.
På teknisk knock-out.
De 3-4 kilometerne bort til Gaustablikk går i krabbetempo.
Stian løper som en gasselle i forhold, selv om han også har forsert de 650 høydemeterne opp bakken.
Vi sjekker inn hos Ragnhild på Gaustablikk.
Pengene ligger i bilen i bunn av bakken, men jeg stønner og peker på brusskapet i resepsjonen - lover Ragnhild 8.000 kroner hvis jeg kan få en kald cola på kreditt.
Varm dusj vekker oss og vi er klare for fortsettelse av beinhard guttetur.
Kristian drister seg faktisk til å åpne en øl, men klarer akkurat 2 slurker før han skifter til brus.
Anekdoter, bekreftelser og kommentarer fra fredagen:
- Henken spiser nå så mye sjokolade at vi faktisk blir overrasket over at det er mulig
- Kristian og Marius klarer nesten å tømme 0,75 liter flaska med rømmedressing
- Stian klarer faktisk å tømme varmtvannstanken
- Resultatliste minigolf:
#2 Stian
#3 Henrik
#4 Kristian
- Konsum av brus = 17 liter
- Alkohol = 0,1 liter
- Antall pizzaer = 4
- Antall potetgullposer = 3
- Antall plater sjokolade = 3
Søndag morgen.
Gaustablikk.
Hei-på-deg årets fineste dag.
Gutta pleier slitne bein og kjenner savnet etter sine kjære der hjemme,
mens de maser på Kristian som steker en halv gris med bacon.
Beina er tømmerstokker.
Treningstøyet lukter surt (bortsett fra for Henrik som har pakket en større bag enn det konene våre gjør før 14 dager Sydenferie).
Vi skal klatre igjen.
Til Telemarks tak der det ruver 1883 m.o.h.
Marius løper fra Gaustablikk, mens gutta tar bilene til Stavsro.
Jeg angrer umiddelbart der jeg humper bortover asfalten.
De 3-4 forholdsvis flate kilometerne bort til toppen av Zoombie Hill er grisevonde og jeg må ut i grøfta for å få mykere underlag.
Så begynner bakkene oppover mot Stavsro.
Jeg er resignert.
Den tapte kampen mot Zoombie Hill et halv døgn tidligere har satt skrammer i selvtillitten.
Heldigvis flater det ut og de siste par tusen meterne før Stavsro-grinda og de 4,7 km opp til selve toppen går forholdsvis lett.
Disse 4,7 km har jeg tenkt på hver eneste dag siden november.
Jeg har drømt om hvordan jeg bykser oppover steinsrøysa der med de kalvete knærne mine.
At jeg forserer i feltet,
smiler til fotturistene
og spurter opp de siste sherpa-trappetrinna frem til den usynlige målstreken.
Det er lite byksing i dag.
Lite spurting.
Det er bare de kalvete knærne jeg kan kjenne igjen fra drømmen.
http://trippeltherkelsen.blogspot.no/2015/12/kan-kalvete-knr-vre-til-hjelp-opp-til.html
Den første kilometeren går riktignok ganske raskt unna.
Her er det mye jordbunn og mindre stein.
Løping går greit.
Men så blir det brattere og brattere...og mer og mer stein.
Umulig å finne noe rytme.
Lårene brenner av melkesyre og enhver anledning til å senke farten blir benyttet.
Men tårnet på toppen kommer nærmere og nærmere...og da jeg bare har de siste 50 trappetrinna igjen hører jeg gutta som heier.
Og da er plutselig drømmen der igjen.
Utsikten på toppen er verdt de 4,7 km med smerte.
Vi skuer over 1/6 av Norge,
smiler til hverandre og
konkluderer om at dette var en skikkelig bra guttetur.
 |
| Tusen takk til gutta for fiksing og ordning og supportering ...og for å la meg være sånn halv-egoist som får teste litt i løypa selv om vi er på guttetur. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar