Helte-løpet 2016

Noen her som følger @mittnorge på Instagram og hver dag får fantastiske bilder av det vakreste Norge har å tilby...
...rorbuer i solnedgang, spisser tinder på Vestlandet og fargerik fauna i fjellheimen??
Jeg gjør det og forelskelsen i eget land blir bittelitt større for hvert eneste bilde...og det var nettopp denne Instagram-kontoen jeg tenkte på 10 km ut i lørdagens Helte-løp da farta måtte ned samtidig som en frodig bekk lagde sildre-lyder.

De 26 km i fjellandskapet i Telemark er nemlig som en løpende reise blant bilder som bør festes på digital film.
Nå er riktignok akkurat det vanskelig å kombinere med målet om å løpe 26.000 meter terreng så fort som mulig, men jeg kan love at mange av bildene er lagret i hukommelsens viktigste arkiv.

Utsikten fra hytta mot Raulandsfjell

Fargerik fjellflora

Mosjonister i gampende trav mot Farhovd
Foto: lånt fra Telemarkhelten's facebook-side

Hvite snorer viser vei ned mot TotakFoto: lånt fra Telemarkhelten's facebook-side

7 km ut i løpet,
etter 5 km sammenhengende på trang fjellstiFoto: lånt fra Telemarkhelten's facebook-side

Helteløpet 2016,
denne gangen som juni-versjon fremfor sedvanlige september.

Sportsdirektøren Jacob hadde valgt ut Merethe som familiens representant denne helgen, 
velfortjent kapteins-tillit etter flere pallplasseringer i våres. Sportsdirektøren hadde offisielt, på gurglende babyspråk, 
uttalt at Merethe var familiens kaptein 
og beste mulighet for en god plassering denne juni-lørdagen.
Skuffelsen var derfor stor da kneskade og sår hals skapte DNS.

Startnummer 123 ble liggende ubrukt på
hytta til Sportsdirektørens store skuffelse

2,5 timer med løypebefaring sent fredag kveld
ble forgjeves da lagets kaptein måtte melde forfall.

Sportsdirektøren måtte endre på
planene i noen hektiske morgentimer

Skade/sykdom gjorde at Marius overtok familieansvaret i voksen-løpet. Taktikkmøtet ble som vanlig holdt lenge før både sola og fuglene våkner, og sportsdirektøren, pga kapteinens DNS, presenterte taktikken ved å hive babygrøt på gulvet gjentatte ganger, helt åpenbart misfornøyd med de endrede planene.

Uansett, 11.00 smalt startskuddet
og taktikken var den samme som var brukt med hel i flere løp de siste årene:
kontrollert åpning første 1/3 av løpet, deretter øke farten og kapre plasseringer i siste halvdel.

Foto: lånt fra Telemarkhelten's Facebook-side

Første 2 km:
Grusvei bortover mot Farhovd.
En 7 manns gruppe får en liten luke, men det går ikke lange tiden før han som 1,5 time senere vinner løpet overlegent (Jonathan Albon er verdensmester i en utholdenhetsidrett tror jeg og beviste vel egentlig hvorfor på lørdag) stikker av gårde i front.
Jeg ligger på 8-10 plass i starten, men kommer etterhvert opp til noen av de foran.
En mellomstor gruppe fra 4. - 10. plass dannes i de siste bakkene på grusen.
Kroppen føles grei og planen følges til punkt og prikke.

Emil, Tobias, Kjersti og pappa er heiagjeng 
på sin sedvanlige plass.
Heieropene motiverer.

3-8 km:
Grusvei blir til sti.
Trang fjellsti.
Noe røtter og sti, men først og fremst knallmorsom "singletrack".
En mann løper fra oss uten at det bekymrer.
Planen er jo å plukke plasseringer mot slutten av løpet.
Føler at farta er akkurat passe.
Blir taklet av noen røtter etter 6 km og preget av EM i Frankrike roper jeg på gult kort. 
Ingenting skjer, så det er bare å reise seg og løpe videre.

8-18 km:
Ut på ny grusvei sammen med 2 spreke unggutter.
5, 6 og 7. plass med 4. mann et halvminutt foran, men med altfor stor avstand til de 3 i tet.
Grusvei slakt nedover ifølge profilen, men det føles ikke slik hele tiden.
Helt i tråd med sportsdirektøren's taktikk har jeg løpt på 3.giret frem til nå.
Beholder dette et par km, før jeg clutcher og skal opp på 4.giret.
Farta økes i en kilometer eller to og jeg merker at det blir luke til de 2 andre i gruppa.
Men motoren harker og klager.
Kroppen er ikke interessert i noe 4.gir, så det er bare å cluthe igjen.
Ned med farta.
Kikker på klokka som bekrefter at km-tidene ikke er i nærheten av det jeg håpet på.
Blir forbipassert av Ole fra Gjerpen, som seiler sakte men sikkert i fra.
Kommer etterhvert til drikkestasjonen ved Spjotar der heiagjengen nok en gang jubler ivrig.
"3 minutter opp til pallen".
Sekunderingen er nedslående, selv om jeg mentalt allerede hadde fraslått meg alle drømmer om pallplassering.

18-21 km:
Sti, myr og traktorvei.
Kroppen løsner noe og tar innpå 5.plassen, mest sannsynlig fordi jeg svelger en flue og dermed får inn verdifull næring.
Blir nok en gang taklet av noen røtter 
og kjører en klønete araber-flikkflakk 
nedover traktorveien mot riksvegen 
ved Raulandsgrend.
Kroppen blir treg igjen og jeg må slippe Ole med 50 meter.
Ser ingen bak meg og finner en viss trøst i det.

21-26 km:
1 kort km på asfalt før vi snur 90 grader mot høyre.
Ned mot Totak.
Løping på gress og i blomstereng.
Landskapet er vakkert.

De to bildene er lånt fra Telemarkhelten's Facebook-side

Hører nye heiarop. 
Merethe og Sportsdirektøren har stilt seg på feil plass (tross farfar's 2,5 timers leksjon foran kartet) og kommer løpende nedover en sti akkurat i det jeg passerer.
Rekker akkurat...
A) ...å sende de en skjev grimase som hilsen
B) ...og se på ansiktsutrykket til Sportsdirektøren at han ikke er 100% fornøyd med den løpinga som leveres.

Kroppen klager og syter, 
men farta holdes på jevnt ok nivå på de siste kilometerne.
Mange slitne føtter foran, så tar inn 2 plasseringer på slutten.

1.52.32.
4.plass av 209 totalt.
1. plass i M35-39 av 18 deltagere.

Får ikke mer enn "godkjent" av Jacob i etterkant.
Kroppen var litt seig denne lørdagen.
Bekymret?
Nei, egentlig ikke.
Hadde 2 stk hardøkter på torsdagen og kan jeg velge så vil jeg definitivt heller ha go'formen i august enn nå.

Foto: lånt av Telemarkhelten's Facebok-side

Rakk akkurat å ta på en tørr t-skjorte før høye disco-rytmer i Markus og Martinius's ånd åpenbarte seg nede ved fotballbanen.
Alt klart for barneløpet.

Maskoten Bella sto for oppvarmingen for barna.
Stor stemning.
Foto: Telemarkhelten's Facebook-side

Kudos til arrangøren for barneløpet.
Rundt fotballbanen med mange innlagte hinder og samme målgang som oss på 'voksen-løpet'.
Emil og Tobias storkoste seg.
Heiagjengen hadde vokst seg ennå større: Elias, Astri og Magnus var gledelig addisjon.
Vi heiet høylydt på barna, men selvsagt spesielt mye på startnummer 1101 og 1104.

Foto: Marja Sipilä (Telemarkhelten's facebookside)

Takk for denne gangen!
Anbefaler alle å tilbringe en vakker lørdag i juni sammen med hundrevis av andre mosjonister i herlig Telemarksnatur.
http://www.telemarkhelten.no/Helteloepet

NXTRI-løypa vs Marius: seier til Zoombie Hill på teknisk K/O

Jeg ser målet der fremme.
Kom igjen.
Heia, heia!!
Selve sluttspurten liksom.
Følelsen akkurat da: 90% magisk.
Noen millisekunder senere: 100% magisk.
Jeg strekker armene i været og jubler hemningsløst.
Ja!!!!
For ballen ruller rett i hullet på hull 18 og seiern i lørdagens minigolf-turnering er et faktum.
Jeg kikker ertende bort på Kristian som, etter å ha ledet i starten, har choket fullstendig på siste 9 og for første gang på turen er han helt stille i noen minutter - vel vitende om at straffen for jumbo-plassen er å lage egg/bacon frokost til gutta neste morgen.

Velkommen til GUTTETUR-BLOGG, versjon 2016.

(skal sies at når man slår opp "Guttetur" i ordboken 
så kan man lese om 
Gin Tonic, 
nattefesting,
skallebank 
og desperat flørting med uinteresserte jenter i 20-årene, 
så forbereder her og nå alle de 4 faste leserne på at det er 18-års grense på denne historien).

Reiselederen hadde sendt ut kompendiumet allerede i slutten av mai. 46 sider med løypeprofiler, kart, tidsskjema og pakke-lister. Hvert eneste minutt var nøye planlagt.

Kompendiumet på 46 sider.
Ikke alle hadde lest det fra perm til perm,
og reiselederen var særdeles skuffet
over Henrik som ikke pakket en bok
tross at det var skrevet med
store bokstaver i pakke-listen.

Fredag formiddag.
Første stopp = UVDAL.
En kommune øverst i Numedal, liten på befolkning (2.695 ved forrige telling), men stor på areal (2501 kvadrat-km for de som er spesielt interesserte).
Her hadde vi leid campinghytte nr 43 av Aud i Uvdal Resort.

Uvdal, perfekt plassert for utfoldelser i NXTRI-løypa.
5 mil nordvestover til Geilo, og 5 mil sørover til T2 i Austbygdi.

Allerede her var det antydninger til gnissning mellom gutta og reiselederen =>
1) Kompendiumet hadde tydelig lovt solskinn, men da Henrik kikket ut av vinduet kunne han ergerlig rapportere om øs-pøs regnvær.

2) Kompendiumet sa at avreise for første økt var presis 13.00, så reiselederen ble grinete da gutta prøvde å utsette starten til 13.05 grunnet en spesielt aggressiv regnbyge akkurat da.

3) Kompendiumet sa at første 10 km skulle være flatt og rolig sykling inn til foten av første bakke. Dette hadde tydeligvis ikke Stian og Kristian lest i det hele tatt, for allerede etter 1,7 km begynte de å støte på gruppa på det som viste seg å være en ganske tøff falsk flate.

Planen var 130 km.
Tur-retur Geilo (inkl 6 bakker), 
og en sving innom Immingfjell på veien tilbake.
I NXTRI-kontekst => nesten halvparten av sykkel-løypa.

Flere av oss var langt inne i rød sone allerede før første mila var unnagjort. Første bakke opp til Vasstulan åpenbarte seg med sine 464 høydemeter fordelt på 7,1 km (6,5%) og melkesyre-nivået var allerede skremmende høyt i enkelte lår.

Kristian hadde gått i gjentatte bruddforsøk på den falske flaten, samtidig som han hadde gått gjennom kalkylene på 371 stk Rema 1000 varer. Hjertet banket raskt, så Kristian fant tidlig egen rytme opp bakken. Henrik kjørte hjelperytter i starten av bakken, men skjønte raskt at tempoet til kjøpmannen var for sneglete.

Selv med 190 i puls så går skravla
kontinuerlig på denne karen

Stian hadde på hele bilturen hatt ståltro på at trappeøkter opp til Linderudkollen skulle kompensere for manglende sykling de siste månedene (den racersykkelen var faktisk nesten like støvete som Kristian sin).
Stian var feltets mest aktive både før bakken og på de første bratte km. Gjentatte ganger reiste han seg i bukken for å skremme Marius.
Halvveis i bakken måtte han slippe.

Stian sprengte feltet allerede inn til bakken,
så kjæreste-økter i Linderudkollen har defintitivt vært
en bra erstatning for manglende sykling i det siste.

Henrik sa opp jobben som hjelperytter da han så Stian måtte slippe litt lenger fremme. Med høy frekvens og dagens mest stilige bekledning (Scott'en hadde med flere antall sko-trekk enn vi andre hadde boxershortser) kjører han seg opp i ryggen på Stian og bruker serpentinersvingene på slutten til å støte seg noen meter foran.

Vi var på toppen.
1100 m.o.h.
Klissvåte, ganske kalde, allerede godt slitne.
Kristian ga oss oss ytterligere noen Rema 1000 slagord, før han pekte i retning tilbake. Stian fulgte med.
Varm dusj og Italia-Sverige fristet mer enn nye høydemeter i regnet.
Henrik og Marius syklet videre.

Utsikten fra "tempo-stilling".
Er dessverre sjeldent der egentlig.

Noen timer senere var vi alle samlet på campinghytta etter en bra første dag og med mellom 4 og 10 mil på sykkelcomputern.

Anekdoter, bekreftelser og kommentarer fra fredagen:

Legg merke til stabelen med
pizza-kurver bakerst i bilde.
#sultengjeng

• Gutta har null respekt for kompendiumet og opplegget til reiselederen.
• Ingen blir lenger overrasket over hvor glad Henken er i sjokolade
• ...men alle ble overrasket over at Henken har blitt en regnværssyklist
• Rolig start blir ALDRI rolig start
• Førstemann var i seng før 22.00.
• Alkohol-inntak = 0
• Cola-inntak = 13 liter
• 5 store pizzaer

NXTRI-løypa vs Marius =>
Bra første inntrykk av løypa. 
Kjørte jevnt hardt fra toppen av Kikut og tilbake, og syklet dermed 2 av løypas 5 lange motbakker i 'konkurranse-modus'.
Sykkeletappen er definitivt lang, men den lite monotone løypa gir hele tiden ulike utfordringer. For meg er enkelte av utforkjøringene definitivt utfordrende.

Ikke bare skilpadde i skiftesonen, men også i utforkjøringer,
spesielt når det er vått og glatt.

Lørdag morgen.
Nok en gang blir opplegget til reiselederen endret på.
Først ved at gutta endrer dagens treningsplan, men også at avreise var satt til 09.00, noe som ble vanskelig siden Aud ikke åpnet resepsjonen for utsjekk før nettopp 09.00.
Vi trillet derfor avgårde 3 minutter over 09, noe som fikk reiseledernes ganske grå manke til å bli enda noen toner mer grå.
Heldigvis ble de 3 minuttene med forsinkelse raskt glemt da gudene kunne presentere magisk vær.

Kristian og Stian kjørte bilene til Austbygdi (nesten bedre kjent som T2) og sykle mot Immingfjell derfra. Henrik og Marius syklet fra Uvdal og var inne i NXTRI-løypa 10 km senere.

Immingfjell er beryktet.
6,5 km @ 7,2% i snitt.
Følg linken og les en flott berettelse fra Erik Jungeling.
http://nxtri.com/the-tale-of-iming-mountain/ 
Mye av årsaken er at motbakken kommer på et så sent tidspunkt i løypa.
Henrik og jeg var langt heldigere og hadde kun de nevnte 10 km i beina før vi startet å klatre.

Jeg måtte ha en tissepause i bunn og Henrik så sitt snitt i å gå i brudd oppover den bratte asfaltkneika.
Jeg svingte over broen fra RV 40 og de deiligste 41 minuttene jeg noen gang har hatt på sykkel kunne starte.

"Det stiger jevnt oppover.
Kjedet er klistret fast på storeskiva der 
52 akkurat passe skitne tenner jobber for harde livet.
Letteste giret på kransen når jeg sitter i klatreposisjon. 
Ett knep tyngre når jeg må opp å stå. 
Jeg later som jeg danser som Contador, 
men jeg er nok like klønete som da jeg og hun 
som skulle bli min bedre halvdel øvde på brudevalsen.
Det stiger jevnt og trutt.
Pulsen stiger sakte, men sikkert.
Hjertet banker.
Svetten pipler under den nye hjelmen som visstnok skal
være veldig aerodynamisk.
En falsk flate midtveis åpenbarer seg 
og de største tannhjulene på kransen kan få 
litt hvile, uten at akselerasjonen nødvendigvis er 
så stor.
Svingene kommer tettere samtidig som hyttene ligger 
tettere langs veien, som ivrige tilskuere som signaliserer
at toppen nærmer seg.
Der er Immingfjell turistheim.
Der er toppen.
Men det er jo nå det skal begynne.
Det er nå løypeprofilen skal knekke deg.

Jeg siterer Erik:
"Because when you think, “Yes this is it! I made it! I am a hero!”, you have another 200 meters of altitude left to climb. You just don’t see it. It’s a false flat. Welcome to Iming mountain"

Jeg har hatt mareritt om den falske flaten flere ganger, men
marerittet åpenbarer seg aldri.
Medvind og klink sol skaper følelsen av å fly over Hardangervidda.
Plutselig føles det helt naturlig å ligge i tempo-stilling og bare suse bortover"

Henrik og jeg samles før utforkjøringene starter.
Begge to med brede smil rundt munnen.

Vi triller nedover den humpete utforkjøringen (jada, defintivt skilpadde her også) og sykler videre nedover dalen mot Austbygdi.
Kristian og Stian har syklet motsatt vei, vi møtes, snur og triller ned til bilene.

T2.
Austbygdi.

Henrik og Stian sykler videre mot Rjukan, mens Kristian inntar rollen som Sportsdirektør.
Marius tar på joggeskoene og løper i NXTRI-løypa langs Tinnsjøen.

Vi får alle virkelig forbrent de tusenvis av kalorier som vi proppet i oss på fredagen. Henrik sykler Zoombie Hill og videre helt opp til høyeste punkt, en bekreftelse på at denne fyren er i bedre form enn noensinne.
Stian og Kristian skifter etterhvert til joggesko og jogger opp Zoombie Hill.
Alle sammen imponerer.

Imponerer gjør også Marius....en liten stund.
De 25 flate km inn til Dale og til bunnen av Zoombie Hill går bra.
4.02/km i snittfart er riktignok alt for fort og den bråkjekke holdningen skulle definitivt straffe seg senere.

For nå ventet den fryktede Zoombie Hill.
661 høydemeter fordelt på 5 grisebratte asfaltserpentinere.
7,5 km med kontinuerlig smerte...og jaggu stiger det ikke bratt 2,5 km etter det også.

"Sola steker i panna. 
Gnagsårene under armene (!) svir bittert.
Det begynner å stige umiddelbart.
Stiger bratt.
Strava forteller om et snitt på over 13%.
Føles som en evighet før jeg når første svingen, men 
klokka viser at farta er ganske bra.
Under 6 min/km.
Prøver å ta en bit av lefsa, men den smuldrer bare ut av kjeften igjen.
Fisker frem en gel fra baklomma.
Bringebærsmak.
Bringebær kokende varme, omfavnet av den glinsende juni-sola.
Lengter etter en kald, rennende fjellbekk.

Svinger 180 grader til høyre og tar fatt på strekning nummer 2.
Fortsatt optimist.
Fortsatt strålende overbevist om at resultattavla om en times tid kommer til å vise:
Zoombie Hill vs Marius 0-1.
Borteseier.

Det andre strekket går bra og det er litt kortere.
Rett over 6 min/km.
Svinger venstre og prøver å overbevise slitne bein om at svingene kommer tettere nå.
Det er jug. 
Det tredje strekket er langt som juling.
Farta faller ytterligere.
Har hele tiden lyst til å stoppe å jogge.
Bare gå litt.
Bare littegrann.
Klarer å motkjempe lysten, men det blir tøffere og tøffere.
Nærmer meg sving 5 og da ser jeg Kristian der fremme.
Får nye krefter på tanken og tenker at jeg skal tøffe meg, 
liksom dundre forbi han i 5.00 fart, med brystkassa frem og smilet i en uanstrengt bue.
Men jeg tar jo søren meg ikke innpå.
Avstanden forblir den samme.
...og da skjønner jeg det...
...da skjønner jeg hvorfor de kaller bakken Zoombie Hill.
For jeg sjangler oppover nettopp som en Zoombie, som et vesen som såvidt klarer å løfte den ene skoen littegrann foran den andre.
Jeg er helt tom og jeg klarer ikke motstå fristelsen lenger.
Jeg må gå.
Gå sakte".
Zoombie Hill vs Marius 1-0.
Hjemmeseier.
På teknisk knock-out.

De 3-4 kilometerne bort til Gaustablikk går i krabbetempo.
Stian løper som en gasselle i forhold, selv om han også har forsert de 650 høydemeterne opp bakken.

Vi sjekker inn hos Ragnhild på Gaustablikk.
Pengene ligger i bilen i bunn av bakken, men jeg stønner og peker på brusskapet i resepsjonen - lover Ragnhild 8.000 kroner hvis jeg kan få en kald cola på kreditt.
Varm dusj vekker oss og vi er klare for fortsettelse av beinhard guttetur.
Kristian drister seg faktisk til å åpne en øl, men klarer akkurat 2 slurker før han skifter til brus.

Anekdoter, bekreftelser og kommentarer fra fredagen:

• Henken spiser nå så mye sjokolade at vi faktisk blir overrasket over at det er mulig
• Kristian og Marius klarer nesten å tømme 0,75 liter flaska med rømmedressing
• Stian klarer faktisk å tømme varmtvannstanken
• Resultatliste minigolf:

#1 Marius
#2 Stian
#3 Henrik
#4 Kristian

• Konsum av brus = 17 liter
• Alkohol = 0,1 liter
• Antall pizzaer = 4
• Antall potetgullposer = 3
• Antall plater sjokolade = 3

Søndag morgen.
Gaustablikk.
Hei-på-deg årets fineste dag.

Gutta pleier slitne bein og kjenner savnet etter sine kjære der hjemme, 
mens de maser på Kristian som steker en halv gris med bacon.
Beina er tømmerstokker.
Treningstøyet lukter surt (bortsett fra for Henrik som har pakket en større bag enn det konene våre gjør før 14 dager Sydenferie).

Vi skal klatre igjen.
Til Telemarks tak der det ruver 1883 m.o.h.

Marius løper fra Gaustablikk, mens gutta tar bilene til Stavsro.
Jeg angrer umiddelbart der jeg humper bortover asfalten.
De 3-4 forholdsvis flate kilometerne bort til toppen av Zoombie Hill er grisevonde og jeg må ut i grøfta for å få mykere underlag.
Så begynner bakkene oppover mot Stavsro.
Jeg er resignert.
Den tapte kampen mot Zoombie Hill et halv døgn tidligere har satt skrammer i selvtillitten.
Heldigvis flater det ut og de siste par tusen meterne før Stavsro-grinda og de 4,7 km opp til selve toppen går forholdsvis lett.

Disse 4,7 km har jeg tenkt på hver eneste dag siden november.
Jeg har drømt om hvordan jeg bykser oppover steinsrøysa der med de kalvete knærne mine.
At jeg forserer i feltet, 
smiler til fotturistene 
og spurter opp de siste sherpa-trappetrinna frem til den usynlige målstreken.

Det er lite byksing i dag.
Lite spurting.
Det er bare de kalvete knærne jeg kan kjenne igjen fra drømmen.
http://trippeltherkelsen.blogspot.no/2015/12/kan-kalvete-knr-vre-til-hjelp-opp-til.html

Den første kilometeren går riktignok ganske raskt unna.
Her er det mye jordbunn og mindre stein.
Løping går greit.
Men så blir det brattere og brattere...og mer og mer stein.
Umulig å finne noe rytme.
Lårene brenner av melkesyre og enhver anledning til å senke farten blir benyttet.
Men tårnet på toppen kommer nærmere og nærmere...og da jeg bare har de siste 50 trappetrinna igjen hører jeg gutta som heier.
Og da er plutselig drømmen der igjen.

Utsikten på toppen er verdt de 4,7 km med smerte.
Vi skuer over 1/6 av Norge, 
smiler til hverandre og
konkluderer om at dette var en skikkelig bra guttetur.

Tusen takk til gutta for fiksing og ordning og supportering
...og for å la meg være sånn halv-egoist
som får teste litt i løypa selv om vi er på guttetur.