Nordmarkstravern 2017 - løpefest for hele familien kaos

En lørdag i september.
En vakker høst-lørdag der sol fra skyfri himmel varmer opp den ellers klare og kjølige luften.
Klokka er 11.15.
Det er 15 minutter siden startskuddet gikk.
Hele familien har startnummer på brystet, men før-start-entusiasmen er som blåst vekk for alle sammen.
Familien er i kaos.

Nordmarkstravern.
Et tradisjonelt løp fra Nordmarka nord til Nordmarka syd, flott arrangert av Koll.
Vi var førstereis debutant-familie:
Emil og Tobias på "Kvarttravern" (7,5 km fra Hammern via Sognsvann til mål ved Nordberg skole).
Jacob (i vogn) og Merethe på "Nordmarks-Trillern", som joggende heiagjeng og motivatorer for 2 stk storebrødre.
Marius på selve Nordmarkstravern; 30 km gjennom indrefileten av Nordmarka, fra Stryken til Nordberg.

Jeg gikk av bussen på Stryken sammen med de 700 andre deltagerne som skulle løpe tilbake til Sognsvann/Nordberg.
Vi ble møtt av Marka på sitt aller flotteste.

Jeg hadde få forventninger.
Løpeformen har ikke vært all verden de siste månedene.
Posene rundt øynene impliserte for lite søvn og rumlingen fra magen indikerte for lite mat.
30 km er langt.
30 km i marka, med sin kontinuerlig kupering og trange blåmerkede stier med sleipe steiner og røtter, er hvertfall langt.
Planen var derfor klar.
Løpe kontrollert første 10 km, og deretter, forhåpentligvis kunne ha en god følelse på sine 2/3 av løpet.

Startskuddet.
11.00.
De første 5 km er lettløpte.
Mest grus, litt traktorvei.
Småkupert.
Jeg følger planen og føler at de 3 første km går ganske lett selv om de fremste i feltet bare forsvinner.
Jeg anslår at jeg har 25-30 løpere foran meg.

15 min har gått.
Fortsatt grus. 
Pusten er rolig og beina er fine.
Men ett begynnende hold/sting i magen gjør meg urolig.
Det er 27 km igjen og da er en kranglete mage det siste jeg trenger.
Noen få øyeblikk rømmer tankene fra solprydet Marka-natur...av alle ting vandrer tankevirksomheten til gressklippern hjemme i boden og at denne lørdagen blitt brukt til neglisjert hagearbeid fremfor mosjonering.

Omtrent samtidig, 15 minutter etter startskuddet, er det kaos på høyeste nivå sånn ca 100 meter etter startstreken på Kvarttravern ved Hammern.
Merethe er på løp sammen med 1 stk 2-åring, 1 stk 6-åring og 1 stk 8-åring. 
Motsetningene er enorme: 8-åringen vil løpe så fort som mulig, mens 6-åringen har brukt opp alle kreftene allerede før løpet, da gutta fant friidrettsbanen på Sogn og syntes det var kjempegøy å løpe runder og hoppe lengde.

6-åringen spurter ut fra start, men etter 50 meter (!) er det stopp. Merethe benytter sine beste diplomatiske evner, men selv en fredsmegler i verdensklasse hadde ikke vært nok.
Klokka er 11.15, det er 7,45 km til mål og 3 av 3 småtroll gråter.

Jeg puster overdrevent.
Magen holdes i sjakk uten at tempoet må ned nevneverdig.
Et par stykker løper forbi, men jeg holder meg til planen om en tålmodig og kontrollert start.
Etter 5 km går småkupert grusvei over i en lang, sugende motbakke opp mot Bakken Gård. 100 høydemeter skal forseres på 2 km.
Humøret stiger.
Magen liker motbakkeløping bedre og allerede her begynner jeg å ta igjen et par stykker som muligens overvurderte riktig starttempo.
Jeg løper inn på en blåmerket sti.
Småkupert parti på 3 km.
Det har vært en tørr start på høsten, men det er likevel gjørmehull, sleipe steiner og røtter. Akkurat sånn det skal være i et terrengløp.
Tar igjen et par løpere til og god-følelsen stiger.
Første mila går på 43-44 minutter, en bra bekreftelse på at målet om en sluttid under 2.20 er innen rekkevidde.

Samtidig har firerbanden også fått fart på beina, drikkestasjonen halvveis er passert og fredsmegler Merethe har trillet en i vogna, hatt en på ryggen og heiet på han siste.
Kaos fremdeles, men et velfungerende kaos.

De siste 3 km blir en gedigen opptur. 
Gutta spurter.
Gutta koser seg.
Ca 1 time etter startskuddet på Hammeren bryter de målseilet til lukten av nystekte vafler og medaljer rundt halsen.

Jeg kommer ut på gruspartiet ved Trehjørningen Gård og føler meg kjempesterk. Fortsatt småkupert.
I en av de lengre kneikene ser jeg flere løpere foran meg.
Det motiverer.
Farten er god og jeg tar igjen 2-3 stykker før drikkestasjonen på Gørja.

Vi skal inn i løypas kanskje tyngste parti.
Blåsti på 2,5 kilometer.
Først 130 høydemeter opp til løypas høyeste punkt; Gørjahøgda.
Deretter bratt og steinete ned 150 høydemeter.
Jeg tar igjen flere i motbakken.
Pusten går raskere nå.
Beina kjenner at de har vært ute en stund.
Men toppen nås og jeg er halvveis.
15 km.
Løper bra nedover og er i en gjeng med 3-4 andre når vi kommer ned på grusen igjen.
Jeg legger meg i front og jakter på neste konkurrent som ligger noen hundremetere foran.
Jeg merker at de bak slipper og det motiverer.

Inn på sti igjen.
Dagens lengste stiparti.
Stigning først.
Opp til Kamphaugåsen 390 meter over havet.
Jeg ser noen velkjente t-skjorter foran meg på stien, løpere jeg vet er spreke.
Jeg kikker på klokka og ser at mil nummer to gikk saktere enn den første; 47-48 minutter. Rask hoderegning gir likevel et tall som inspirerer til videre innsats og jeg tripper bortover stien på jakt etter løperne foran.
Tar de igjen og fortsetter videre og forbi.
Kommer ut på grusen igjen og tenker at nå er det bare å skuffe på på grusen frem til mål.
Men det innebygde minnet av løypeprofilen ljuger - vi skal inn på nok en sti.
Jeg kjenner at beina er tyngre nå og det er færre løpere foran å jakte på. 

Vi kommer inn på grus når det er 5 km igjen.
Kjent område.
En del trimming på disse veiene da boligadressen var Oslo for noen år siden. Det jeg ikke husker tydeligvis er hvor tøffe de kneikene er.
Lårene nærmest skriker av smerte og jeg klarer ikke å ta innpå den røde t-skjorte jeg har hatt i "horisonten" et par kilometer.
Og fytti rakkern hvor langt det føles mellom hvert av kilometerskiltene.

Begge disse bildene er tatt av Harald Jahren Nilsen.

Vi kommer inn i det velkjente turterrenget rundt Sognsvann.
Jeg klarer å holde farten så nogenlunde, men klarer ikke å øke farten de siste kilometerne.
Jeg svinger forbi Sognsvann, over gresslettene, forbi Idrettshøyskolen og fotballanlegget til Lyn.

Jeg presser ut de siste kreftene på den siste halve kilometerne for å imponere gutta boys og Merethe som heier ivrig rett før mål.
Nordmarkstravern 2017 er gjennomført!

Jeg er kjempefornøyd med løpet.
2.09.45.
10 minutter bedre enn målet.
8.plass totalt av over 700 deltakere.
3.plass i klassen.

Familien gjennomførte...med kaos, med opp-og nedturer, men først og fremst med glede, mestring og brede smil.
Vi feiret med bowling, lørdagsgodteri, skruing av møbler og støle legger.