Jeg har dårlig tid, men det kalde vannet har gjort en gammel fotballkropp enda stivere enn vanlig.
Hendene er som fyrstikker.
Bevegeligheten i skulderpartiet er så dårlig at kiropraktorer i en blindtest ville trodd at kroppen tilhørte en mann på 87 istedetfor en mann på 37 i sin beste alder.
Jeg kikker oppover fjellene igjen,
opp mot utsiktspunktet Stegastein 650 høydemeter lenger opp.
Det er jo dit jeg skulle vært på vei nå, men jeg klarer søren ikke å få de halvvåte armene inn gjennom åpningen på Gabba-jakka.
Jeg er i utgangspunktet en skikkelig sinke i skiftesonen og når jeg nå setter ny personlig rekord på benyttet tid, i negativ forstand, så er det en dårlig start på konkurransen.
Jeg presser armene inn med makt
og hører sømmene løsne i det sorte stoffet.
Jeg tar tak i sykkelen og løper,
uelegant som vanlig,
ut av T1 og setter kursen mot fjellene.
Det er lørdag, klokka er 08.39 og årets hoved-målsetting er 39 minutter gammel.
Den imaginære tidsmaskinen tar oss 53 uker tilbake i tid, til august 2016.
Merethe og jeg sitter i bilen på vei hjem fra Gaustablikk etter undertegnedes debut som Norseman-triatlet og Merethe's debut som support-sjef.
http://trippeltherkelsen.blogspot.no/2016/08/norseman-2016-race-report.html
"Dette var skikkelig moro", sa Merethe og siktet til den spesielle stemningen som hadde gitt oss en sunn versjon av rus hele NXTRI-helgen,
"jeg har også lyst til å være med på triatlon neste år".
Noen minutter senere hadde vi utpekt AXTRI 2017 som en felles målsetting.
Imaginær tidsmaskin tilbake til august 2017.
Tilbake til nå.
Tilbake til de siste ukene da Merethe for alvor skjønte at AXTRI - Aurlandsfjellet Extreme Triatlon - nærmet seg.
Merethe forteller:
"For en dust han er.
Jeg sa at jeg har litt lyst til å bli med på en triatlon.
Han sa at AXTRI passet perfekt for meg...nydelig natur og morsom løype. Jeg kan IKKE huske at han sa noe om 12 grader i vannet, 98 km sykkel med over 3.000 høydemeter og en avsluttende løpetur på en steinete sti med 1.100 høydemeter.
Dust!"
Vi har vært treningspartnere det siste året.
Treningsdater sene kveldstimer i kjelleren på mølla og på rulla med høy grad av melkesyre.
10 års bryllupsfeiring ble lagt til fjellheimen med bilen full av sykler og joggesko.
...og bilturene i sommer med 3 X gutta boys/rumpetroll i baksetet har blitt logget som terskeltrening.
Hæ?
Jo, terskeltrening for hjertet og for kroppen, og mental trening for hodet når de tre's utømmelige bank av energi frigjøres gjennom broderlige slåsskamper.
Vi har svømt (alt for lite), syklet (ganske mye) og løpt (mindre enn tidligere).
 |
| Kjøreturen fra Øst til Vest bar preg av vakker norsk natur (her: Immingfjell), 2 stk elg, mange sauer og Spotify. |
 |
| Utsikten fra Østerbø fjellstove: Aurdalsvatnet. Løpeløypa til AXTRI kommer opp fra dalen i enden av vannet. |
 |
| Utsikten fra Stegastein (ca 650 m.o.h) |
Fredagen ble brukt til jobbing og toastmaster-skriving, men også en test av vannet, en liten løpetur, litt sightseeing og den kombinasjonen av gleding og gruing som man alltid kjenner på i forkant.
 |
| Fredagens svømmetur på 10 minutter / 500 meter fjernet redselen for det kalde vannet. 12 grader var helt greit og kjentes betydelig varmere ut enn svømmeturene på Hardangervidda-turen i sommer. |
Pre-race møtet fredag ettermiddag er magisk som alltid og man får virkelig den følelsen av at nå nærmer det seg.
Merethe forteller:
"Alle ser så spreke ut.
Tynne, slanke, spreke.
De har t-skjorter med Ironman-logo eller sponsorer.
Hva sier Yr.no nå?
Regn ja, enda mer regn.
Og 5 grader på fjellet...
Hvorfor kan ikke han mannen min ta meg med på helgetur til Paris eller Barcelona eller noe sånt.
Neste gang er det jeg som bestemmer og da blir det shopping"
Vi går til sengs fredag kveld.
Merethe med mål om å gjennomføre og med en drøm om å komme i mål rundt 9 timer.
Marius med mål om å kopiere tiden fra 2014 og dermed kjempe langt fremme i feltet.
Boge (svigerfar og selvutnevnt Sportsdirektør ankom fredag kveld) med mål om å vinne den uoffiselle prisen for beste Support.
Vi er entustiastiske og offensive, krydret med et snev av nervøsitet.
Extrem-triatlon er ikke noen vane for noen av oss og hvertfall ikke for Merethe som er triatlon-debutant.
Det ironiske er selvfølgelig at hun sovner før hodet treffer puten, mens hennes dårligere halvdel's minimale blære må tømmes både 3 og 4 ganger før nattesøvnen innfinner seg.
 |
| Idylliske omgivelser i Aurlandsvangen |
Startkanonen drønner over den vakre tarmen av Sognefjorden.
Vi snubler ut i vannet og crawler i retning den første gule bøyen.
Selv om 200 triatleter fra 12 ulike nasjoner skal ut gjennom den trange lagunen i starten er det ikke mye kaos.
Jeg finner en ok flyt og svinger rundt den første bøyen.
Der drafter jeg på en svømmer som har akkurat passe fart.
De 12 gradene kjennes egentlig helt perfekte ut.
God teknikk er fraværende som alltid; jeg glemmer alt om høye albuer, glifase og catch, men håper den store iveren gjør at tempoet er ok.
De 750 meterne fra bøye 1 til bøye 2 føles likevel lange.
Jeg runder bøye 2 og blir svømmende uten noen i umiddelbart nærhet de siste 700 meterne tilbake mot lagunen.
Jeg har mange hundre meter igjen da jeg i pustepausene kan se at de første allerede løper ut på sykkel.
Endelig fremme.
Jeg ser 32-tallet på klokka og blir ganske fornøyd.
Noen minutter svakere enn i 2014, men det hadde jeg også forventet da svømmetidene det året var veldig raske.
 |
| Marius til høyre. Opp av vannet og inn i T1. Klokka visste 32 minutter. |
MARIUS
SVØM: 32.09
32.plass
2 minutter bak 2014-skjema.
5 minutter bak Stian Sandtorv og 2 minutter bak Tor-Aanen Kallekleiv som nok var de to største favorittene i forkant av konkurransen.
En ok følelse og absolutt en godkjent start på konkurransen.
Den følelsen skulle dessverre ikke vare lenge.
"Men i svarte hel......" tenker jeg og kikker opp mot fjellene som omringer sentrum av Aurlandsvangen.
Jeg er i T1 (første skiftesone), jeg har dårlig tid, men det kalde vannet har gjort en gammel fotballkropp enda stivere enn vanlig. Hendene er som fyrstikker og bevegeligheten i skulderpartiet er så lav at kiropraktorer ville trodd at kroppen tilhørte en mann på 87 istedetfor en mann på 37 i sin beste alder.
Minuttene går, mens stadig flere konkurrenter kommer opp av vannet, skifter raskt og forsvinner igjen.
Omtrent samtidig har Merethe fullført svømmingen.
Den disiplinen hun var aller mest skeptisk til 4 uker tidligere, da de første open-water øktene med våtdrakt alle kunne karakteriseres som 'et drøyt kvarter med pusteproblemer og svelging av ti-liters bøtter med vann'.
Nå er hun på vei opp av vannet og Garmin-klokka viser 37-tallet.
Merethe forteller:
"Shit, jeg kom ikke sist! tenkte jeg da jeg fikk fast grunn under neoprensokkene.
Jeg kunne egentlig tenkt meg å svømme lenger, for det var jo helt magisk i det kalde og klare vannet, omkranset av stupbratte fjellklipper og regntunge skyer.
Jeg så at det var mange sykler som sto igjen i skiftesonen.
Jeg gledet meg til å begynne på syklingen, selv om kjøreturen oppover bakkene dagen før virkelig hadde gitt respekt for sykkelløypa."
MERETHE
SVØM: 38.36
115.plass totalt
13.plass blant jentene.
 |
| Merethe på vei opp fra svøm. 37 minutter var over all forventning. |
Tilbake til Marius igjen...som fortsatt står og knoter i skiftesonen. Kalde fingre og en ikke-samarbeidsvillig jakke får minuttene til å rase av sted.
Jeg får følelsen av å være....æhhh...26 år igjen når jeg forsøkte å ta av bh-en på en jente for første gang. Det tok lang tid da og det tar lang tid nå.
Sportsdirektør Boge rister på hodet av somlingen og valg av svigersønn, mens Mamma og Johan som også har ankommet etter nattlig kjørtetur fra Telemark, allerede har bestemt seg for at Marius ved neste anledning skal svømme med hjemmestrikkede ullplagg under våtdrakta.
Endelig ferdig og jeg snubler ut av skiftesonen med hjelm og sykkel, lettere irritert, veldig stresset og med tidstrøbbel.
MARIUS
T1: 5.54
74. beste tid i skiftesonen.
Til sammenligning brukte han raskeste 1 min og 18 sekunder.
Her er det helt på sin plass å minne om følgende historie:
http://trippeltherkelsen.blogspot.no/2016/05/bogstad-treningsduatlon-skiftenkkel.html
MERETHE
T1: 5.23
57. beste tid i skiftesonen.
Sykkel-løypa i AXTRI er brutal.
2 stk klatringer på 16-18 km med ca 8% snitt-stigning.
Fra 0 til 1300 m.o.h.
2 ganger!
Over 3.000 akkumulerte høydemeter.
Her gjelder det å åpne kontrollert og spare krefter, både til siste klatringen og ikke minst til den avsluttende løpeetappen som også har et firesifret antall høydemeter.
 |
| Vi sykler gamleveien mellom Aurlandsvangen og Erdal. En perle av en fjellovergang, godt besøkt av bobiler med europeiske skilter. |
 |
| De to motbakkene er tøffe, slev i et TdF-perspektiv. |
Dessverre tenker jeg lite på å holde igjen og spare krefter.
Jeg har tapt 3 plasseringer i T1 og ligger nå hhv 9 og 5 minutter bak Sandtorv og Kallekleiv.
Tidstrøbbel!
Jeg sykler jevnt hardt oppover og tar igjen en lang rekke av bedre svømmere på den første halvdelen av bakken.
Det er skiltet for hver 100'de høydemeter og jeg prøver å spise litt ved annethvert skilt.
Go'følelsen stiger i takt med klatringen oppover resultatlisten.
Serpentinersvingene gir stadig bedre utsikt jo lenger oppover vi kommer.
Det regner lett og temperaturen er passe.
Siste halvdel av bakken er tyngre.
Serpentinere byttes ut med rettere strekninger om skyter seg oppover i fjellet.
Det er lengre mellom syklistene nå og man får nesten følelsen av å være ensom.
På ca 1.000 høydemeter merker man vinden og temperaturen faller drastisk.
Endelig kommer toppen.
1320 m.o.h.
Jeg har avansert over 30 plasser.
4.plass!
Jeg sykler det første fjellet raskest av alle.
Avstanden til Sandtorv er redusert fra 9 minutter i bunn til 6 minutter på toppen.
Bra.
Problemet er bare at Kallekleiv sykler omtrent like raskt.
Han ligger nå 2 minutter bak teten og dermed 4 minutter foran meg.
Jeg tar på meg hansker og begynner på det 10 km lange platået på toppen. Det er nydelig å kjenne farten stige i de flate partiene tross kombinasjonen av høyere fart, 5 grader og regn.
Samtidig har Merethe kommet langt opp i første bakken.
Merethe forteller:
"Jeg fikk virkelig respekt for disse bakkene da vi kjørte opp til Stegastein på fredagen. Bratte, skikkelig bratte. Ingen hvilepauser. Syklingen hadde overtatt for svømmingen over det jeg gruet meg mest til. Men skiltingen hjelper. Jeg tar 100 høydemeter av gangen og koser meg egentlig på vei oppover fantastisk norsk natur"
Merethe bruker 1.36 opp den første bakken.
Hun sykler kontrollert og fornuftig, og ligger stabilt som rundt nr 100 totalt.
Stemningen er på topp da hun starter på fjellplatået.
I mellomtiden har min aller største svakhet åpenbart seg.
Etter å ha lest om fadesen i skiftesonen, så tenker dere at han fyren der sin største skavank er mangel på håndtering av bh!
Men neida, listen over svakheter er langt fra ferdig presentert:
Jeg kjører som en sinke i utforkjøringene.
Våt asfalt, svingete og bratt er ingredienser jeg takler dårlig og de 6 minuttene opp til teten på toppen blir til nesten 9 minutter igjen i bunn av første utforkjøring.
De 3 minuttene jeg hadde tatt inn på 16 km klatring blir umiddelbart spist opp.
Jeg mister en plassering da Thomas Dahlsrud bare feier forbi meg og blir borte blant løvtrær og fossefall.
Jeg må likevel smile da Boge, Mamma og Johan heier rett før Erdal.
Jeg puster lettet ut når Sportsdirektøren kan fortelle at Merethe svømte bra og at hun er i godt driv på syklingen.
Jeg ankommer Erdal og ler over det paradoksale at vi i løpet av sekunder går fra å kjøre utfor i 70-80 km/t, svinger rundt en kjegle, for så å gå inn i nok en motbakke med hastighet ned mot 10 km/t.
Av med hanskene.
Glidelåsen opp på jakka.
Den neste halvannen timen er fjellklatring igjen og temperaturen nede ved fjorden er betydelig høyere enn oppe på fjellplatået.
Jeg tråkker jevnt oppover.
Tar igjen Thomas Dahlsrud etter 300-400 høydemeter og er igjen på 4.plass. Fra da av går det mer enn 1,5 time før jeg ser andre triatleter, sett bort fra de som kommer susende andre vei, på vei ned første utforkjøring. Halvveis opp i bakken ser jeg Merethe. Vi smiler og ler til hverandre. Hun forsøker å sekundere meg, mens jeg forsøker å få henne til å konsentrere seg om den krevende utforkjøringen.
Den andre bakken føles lengre enn den første.
Det spredte feltet gjør at det er ingen å jakte på.
Jeg prøver å sekundere meg selv ved å ta tiden mellom hvert skilt.
5 minutter per 100 høydemeter var målet.
Det går nesten og på dette stadiet er jeg fortsatt positiv.
Beina føles ok, selv om de er langt fra like lette som i førstebakken.
På toppen er jeg 8 minutter bak Kallekleiv som har tatt teten og som sykler raskest nå. Jeg har tapt 1 minutt til han i motbakken, men jeg har tatt innpå de andre foran - jeg er 5 minutter bak pallen.
Merethe kommer seg trygt ned til Erdal og får langing av Sportsdirektør Boge. Hun er ved godt mot! Hun snur ved kjeglen, 0 meter over havnivå, finner et lettere gir og setter kursen mot 132 moh igjen.
Merethe forteller:
"Det går lett opp til 600-700 høydemeter og det flater faktisk litt ut i noen korte sekunder. Dette går lett og jeg tenker at er det ikke nå det retoriske spørsmålet skal komme: hvorfor gjør jeg dette frivillig? Men det spørsmålet kommer aldri.
Jeg nyter!"
Noen minutter senere kjenner Merethe for første gang antydning til litt syre i lårene.
Merethe forteller videre:
"Oj, den varte ikke lenge den lille falske flata der nei.
700 m.o.h-skiltet! Da er det....1300 minus 700... Ok, det tar jeg uten kalkulator...600 høydemeter igjen til toppen.
Det er langt nok det"
Siste platået og Merethe får vitamininnsprøytning fra Moder Jord selv. Vinden blåser skylager bort og solstråler åpenbarer seg, samtidig som en rovfugl danser en rolig vals over nærmeste fjelltopp.
Merethe forteller enda mer:
"Det var et magisk øyeblikk. Hvis jeg ikke hadde hatt på hanskene, hadde jeg sendt av gårde en Snap"
Mens Merethe vurderer om hun skal snapp'e eller nyte en brødskive ved drikkestasjonen er jeg på vei mot T2.
Jeg får inspirerende heiarop fra Mamma og Johan og prøver å mane frem den rette motivasjonen for å løpe 20 km i bratt terreng så fort som mulig.
MARIUS
Sykkel: 4.03
Nest-beste sykkeltid, selv om det gikk noen minutter saktere enn i 2014.
Jeg ligger på 4.plass totalt med tiden 4.41.
Sportdirektøren har sust gjennom Lærdalstunnelen og supporterer i skiftesonen. På tross av det er jeg skilpadde også her.
Sportsdirektør Boge forteller:
"Neste sommer, på hytta, så må den fyren trene på skifting.
Makan til somling!
Han tapte jo minutter bare på å ta på joggeskoa".
Jeg åpner rolig bortover de første km på asfalt og grus, mens jeg prøvde å få frem minnene fra 2014, da jeg løp på rett over 2 timer og hadde nest-beste løpe-splitt.
 |
| Denne profilen er ikke helt riktig. Det flate partiet i starten er kun litt over 2 km. Uansett, ca 20 km på en av fotturist-Norge's flotteste stier. Aurlandsdalen. Ca 1100 akkumulerte høydemeter på veien fra 50 høydemeter til ca 850. |
Etter 2 km kommer den første bratte kneika, omtrent rett etter bildet under.
Det første nederlaget kommer allerede. Jeg må over i gange.
I 2014 spratt jeg opp som en fjellgeit, mens jeg nå føler meg mer som den tjukke sauen som sto ved akkurat samme gjerdestolpe alle 3 gangene jeg kjørte bilen på vei mot Aurlandsvangen denne helgen.
Jeg må gå...og de som kjenner meg vet at jeg ikke innehar den egenskapen...å gå fort. Jeg er rett og slett skikkelig dårlig til å gå.
2 konkurrenter spretter forbi meg.
"Skjerp deg," kjefter jeg til meg selv,
"vis litt vilje".
Det hjelper ikke.
Det er såvidt jeg stabler den ene foten foran den andre.
Kroppen er helt dø.
Jeg graver desperat i sekken etter næring og hiver i meg den lille provianten som fingrene identifiserer.
Jeg sluker det i meg.
Jeg er 2,5 km ut i den snaue terreng-halvmaratonen, kroppen er tom og tankene mine følger absolutt ikke de Merethe har oppe på platået. Jeg hadde ikke sendt en Snap akkurat nå om jeg så skulle fått 10 millioner kroner inn på en ellers slunken bankkonto.
Jeg bruker 80 minutter på de første 8 kilometerne, mens jeg tenker tilbake...shit, har jeg ikke spist noe den siste timen.
Har jeg virkelig vært så dust?
4 stykker fosser forbi og dytter meg ned på 10.plass.
Hoderegningen stemmer fordi jeg blir passert av 6 konkurrenter OG en kvinnelig fotturist i 50-årene.
Jeg ser henne for meg ennå...sort capri-bukse, rosa t-skjorte og 4 små drikkeflasker festet i et belte på ryggen.
Hun er fjellgeit.
Jeg er dau sau.
Sjanglende og uelegant ankommer jeg løpingens eneste drikkestasjon ved Sinjarheim.
Jeg har aldri vært så glad for å se 2 stk bergensere.
De får meg til å smile.
Til å le.
Og som hovmestere på en Michelin-restaurant tilbyr de all verdens godsaker. Jeg blir stående der i flere minutter.
Masse sjokolade, type sånn mais-greier, og ikke minst potetgull.
Salt potetgull.
Himmelsk!!
Jeg humper videre.
Litt nedover på steinete sti.
Energien hjelper.
Det går bedre nå.
Jeg tar igjen den kvinnelige fotturisten og inn i løypas tyngste parti tar jeg igjen en triatlet også.
9.plass.
Det går ikke fort, men det går jevnt fremover.
Kilometerskiltene kommer raskere nå.
Jeg tar igjen 2 stykker til.
Selv om følelsen er langt bedre enn i starten på løpinga er det likevel et savn etter godfølelsen for 3 år siden som preger de siste kilometerne.
Jeg ankommer Østerbø med et tappert smil og jogger inn til en 7.plass med en løpetid som var 28 minutter dårligere enn i 2014.
MARIUS
Løp: 2.28
35. beste splittid på løp
I mellomtiden har Merethe ankommet T2 etter den lange sykkeletappen, null snapp'er fattigere, men tusen inntrykk rikere. Hun smiler til Sportsdirektøren.
Hun er ved godt mot.
MERETHE
Sykkel: 5.29
104. beste sykkeltid totalt
og 12. beste tid blant jentene.
Sportdirektøren kaster seg på sykkelen og holder Merethe med selskap på de første kilometerne.
Skravla går i ett og humøret er på topp...lenge!
Merethe beskriver:
"De første kilometerne går lett.
Marius hadde fortalt meg at det var to bratte kneiker på første halvdel av løpingen. Oppi hodet mitt hadde jeg sett for meg nettopp det...kneiker liksom. Men det FJELLET opp før drikkestasjonen var da vitterlig ingen kneik. Den stien sluttet jo aldri å snirkle seg oppover fjellsiden".
Merethe løper jevnt gjennom alle de 20 kilometerne.
Humøret er stort sett strålende.
Den fantastiske naturen gjør det vanskelig å ikke nyte selv om det er både 8 og 9 timer siden svømmestarten der nede i Aurlandsvangen.
Tre kilometer før mål kommer Marius "joggende" i møte.
Vi nyter de siste kilometerne sammen, før Merethe får spurte i ensom majestet inn under målseilet på Østerbø.
Triatlondebuten er gjennomført med stil.
MERETHE
Løp: 2.54
85. beste løpetid totalt og 10. beste løpetid blant damene.
En 7.plass, en 12.plass og en førsteplass til teamet.
Førsteplass?
Ja, for arrangøren var så imponert over engasjementet til sportsdirektøren at han ble, uoffisielt riktignok, kåret til konkurransens beste heiagjeng.
Premietrofeene var 1 stk dunjakke med AXTRI-logo OG at han fikk lov til å spise opp alle søtsakene som Merethe hadde igjen i sekken.
Epilog:
Merethe - lørdag kveld:
"Triatlon. Kjempegøy, men jeg tror at neste år blir det en kortere distanse. Marius, hva er triatlon sprint?"
Merethe - søndag kveld:
"Vi skal ikke være med på AXTRi neste år også da, Marius?"
Morsomt ! ;-) , synd at du blir slått av mine to venner på lista. ( Thomas Dahlsrud/ Jo Kogstad Ringheim). Til gjengjeld; begge har vært topp/ TOPP nivå på sykkel, og du slår begge to på sykkeldelen ( RESPEKT ! )
SvarSlett