Norseman 2016 - Race report

Stor opplevelse krever lang skildring.
Beklager det asså, men foreslår at de 4 faste leserne tar en avspaseringsdag og koker en stor kjele med kaffe.

Tilbakeblikk => En regntung november-søndag i 2015:

"Klokka var 05.10 grytidlig en søndag morgen.
Jeg sto med fjeset ned i en tissebleie og småsloss med morgenfuglen Jacob for å holde han i ro på stellebordet. 
Jeg lengtet etter dagens første kaffekopp 
som hjelpemiddel for å gni søvnrester ut av øynene, 
da jeg plutselig husket at dette var DEN søndagen.
Jeg avverget enda et av Jacobs forsøk på å stupe ned på flisgulvet, satte på en Libero i en rask manøver 
og senket verdensrekorden i å kneppe det som føltes som 131 knapper på snekkerbuksa hans.
Vi småjogget til kjøkkenet, 
Jacob fikk melk 
og jeg fiklet frem mobilen, egentlig bare for å få bekreftet at heller ikke i 2016 ville drømmen om Gaustatoppen vare lenger enn til begynnelsen av november."

"Welcome to the Isklar Norseman..."

Jeg måtte lese både to og tre ganger for å forsikre meg om at det ikke var trøtte øyne som spilte meg et puss. Noen sekunder senere var det bare god isolasjon i bæreveggene som hindret at jeg hadde vekket hele huset med et saftig jubelbrøl...

Drømmen kunne leve videre!"
http://trippeltherkelsen.blogspot.no/2015/11/norseman-i-2016.html

273 DAGER SENERE...
500 treningstimer.
7.000 km sykling, inkl utallige dager som miljøvennlig jobbsyklist.
1.550 km med joggesko, akkompagnert av en gnissende melodi fra kalvete knær.
Nesten 90.000 meter med svømming, fortsatt uten snev av teknikk, men med et trillebårlass fullt av pågangsmot.
113 pizzaer 
og 200 skillingsboller 
etter anbefaling fra Olympiatoppens kostholdsteam 
(merknad: Usbekistan's Olympiatopp, ikke den norske).

...så står jeg plutselig på kanten av en ferje i Eidfjorden sammen med 259 andre gærninger, ivrige etter å kaste oss ned i det kalde brakkvannet.

Beklager blafring med kalenderen og ivrig hopping både frem og tilbake i tid, men her er akkurat den riktige plassen å skrive følgende:
TUSEN TAKK!
...til arrangørene/NXTRI-crewet som hver dag jobber beinhardt for å skape og gjenskape dette eventyret.
... til med-triatletene og deres supportteam's.
... til familie, venner og bekjente som heiet, smilte og motiverte, langs løypa eller gjennom diverse sosiale medium.
...til gode kolleger som holdt ut med evig mas om neopren, aerodynamikk og fart per kilometer, og som ikke klagde da jeg spiste opp all maten i kantinen.

Race director Dag Oliver sa på pre-race møtet:

Norseman 2016 var definitivt en opplevelse.
Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk dele den opplevelsen sammen med alle dere.

EIDFJORD:
Folketallet i den lille Hardanger-bygda blir doblet når de store cruiseskipene ankommer med sine turister og mer enn tredoblet når stasjonsvognene med sykkelstativ finner veien hit den første helgen i august.
Ut tyter spreke triatleter og forvandler bygda til en naturperle av en expo.
Det luktet neopren og varmekrem i frokostsalen.
Balkonger tjente som tørkestativ for våtdrakter, 
og korridorene var tettpakket med dyre sykler.
Nærbutikkene ble tømt for kalorier. 
Vi var debutanter og digget stemningen!

Super hilsen ventet på rommet da vi sjekket inn
på Quality Hotel Vøringsfoss

Support på løpetur med
innlagt forfriskende bad lørdag formiddag

Merethe og Stian, og
Jan Harald og Morten fra Team Lærum Berg.
Skeptiske til om Beate og Marius
klarer å svømme så langt?

Siste finpuss på formen.
Foto: tilfeldig asiatisk turist

Morgentest av vannet fredag morgen.
Kaldt, men greit.
Er det dårlig crawl-teknikk Stian ler av?

Mange testet vannet litt senere på morgenen.
HUUB social swim.

Quality Hotel Vøringsfoss er selve sentrum av
triatlon-Eidfjord den første helgen i august

Værgudene viste seg frem fra sin aller beste side og vi var aktører forhekset av nasjonalromantikk - det var Norge på sitt flotteste...
...på fredag hvertfall...
for på kvelden tapte solen kampen mot regnet, 
late vimpler ble byttet ut med den typen som står rett ut.
Vannet var ikke lenger blikkstille.

Det var derfor en spent gjeng som spiste middag fredag kveld.
Norseman-starten nærmet seg 
og Yr kunne spå en tøff lørdag på veien fra vest til øst.
Klokka var 21.30.
Sengetid!

Et flatt bakhjul, 
en skilsmisse 
og 5 turer på toalettet
var det som ventet før vekkerklokka ringte.
Mer om dette senere!

SVØMMING:

Ring-rrrrriiiing-rrrriiiing.
02.50.
Iphone'n danser vibrerende på nattbordet.
Alt er klargjort med tysk disiplin.
På med klær.
Frokost.
Sjekke inn i skiftesonen.
Siste toalettbesøk.
Klemmer, kyss og lykkeønskninger.
På ferja 0345.
Bek mørkt.
Magisk stemning.
04.00 = ferjen reiser.
Shit.
Shit.
Shit....ingen vei tilbake.

På vei til ferjen

Jeg er merkelig rolig på ferjen.
Tankene svirrer.
...om at jeg heldigvis ikke må delta i verdens lengste toalettkø ombord.
...om at kroppen føles bra 
...om at den forkjølelsen som jeg liksom har gått og ventet på de siste ukene aldri har åpenbart seg.
og...om svømmingen de siste 9 månedene:

Nesten 90.000 meter.
For lite gjennom bassengsesongen på vinteren, bevisst og planlagt, hvertfall til en viss grad.
Skippertak når open-water sesongen startet
og Frognerbadet åpnet midt i mai.
Teknikken like dårlig i juli som i november,
fremgang fraværende,
likevel med tro på at målsettingen om 1 t 15 min svømmetid kunne realiseres (snitt ca 2 min/100m).

04.35.
På med våtdrakt.
Neoprensokker.
Neoprenhette og deltager-hetta.
Ned på bildekket der vi spylte oss med sjøvann fra brannslangen.

Foto: NXTRI's facebook-side

Foto: NXTRI's facebook-side

...så står jeg plutselig på kanten av en ferje i Eidfjorden sammen med 259 andre gærninger, ivrige etter å kaste oss ned i det kalde brakkvannet.
Startnummer 93.
Klar for Norseman 2016.

0450.
Baugporten åpnes.
Rungende jubel blant deltakerne.
Ivrig klapping.
Jeg står langt fremme og stirrer rett ut i svarte natta.
Jeg ser kajakkene som danner startstreken noen hundre meter der borte...og langt, laaaangt der inne skimter vi lys fra Eidfjord.
De første hopper.
Jeg går de siste skrittene.
Tar et siste åndedrett.
Ikke nervøs, bare fokusert på unngå marerittet om at 4-meters plasket gjør at svømmebrillene detter av og blir borte.
Jeg hopper.
Holder fast i brillene.
Wow.
Kuult.
Svømmer rolig bort til startstreken og konstaterer underveis at vanntemperaturen er fin, kanskje rundt 15 grader.
Det dugger noe sykt på brillene, 
så jeg har ikke klart syn før halvannen time senere.

Foto: Kai Otto Melau

05.00.
Tuuuuuut.
Hornet fra ferja gjaller over Eidfjord-tarmen av Hardangerfjorden.
Det koker i vannet der 260 triatleter crawler seg innover mot enden av fjorden.

Foto: Blenne Photography

Jeg føler jeg kommer godt i gang.
Fokus på riktig pusteteknikk.
Vannet er langt fra stille, men skaper heller ikke problemer.
I starten går det lett uten at jeg aner noe om hverken fart, plassering eller hvor langt jeg har svømt.

Etterhvert føles det som vi har vært ute i en evighet, 
og den gule bøya vi skal runde før den siste 1000 metern kommer nesten ikke nærmere.
Jeg finner noen føtter å drafte på, men mister de raskt igjen.
Føler jeg svømmer mer sikk-sakk enn rett frem.

Foto: Kai Otto Melau

Der passerer jeg bøya 
og vi svinger 90 grader til venstre.
Kjent terreng.
Her testet jeg vannet på fredagen.
Temperaturen er merkbart lavere her inne i bukta 
og bølgene kommer rett inn fra venstre. 
Som den middelmådige svømmeren jeg er, så puster jeg kun til, ja nettopp, venstre. Svelger 3,7 liter Hardangerfjordvann med smak av brakk, før jeg skimter fergekaien gjennom brilleglass fylt av dugg.
Blir dratt innover mot kaia og et par tak senere er jeg faktisk under brygga en liten periode.
Ler av meg selv i noen sekunder, 
før nok en munnfull av brakkvann gjør at latter erstattes med harking.

Jeg snubler opp på stranda 
og spytter ut en halv meter med tang.
Kikker på klokka og ser 1.22.
7 minutter bak tidsmålet!!
En skuffende følelse prøver å angripe, 
men jeg børster den bort.

Dette er nøyaktig det rette tidspunktet å presentere dere for MERETHE, den flotteste halvparten av supportteamet mitt.
Jeg har vært forelsket i Merethe helt siden hun sneik seg foran meg i kantinekøen på BI i 2000.

Da vi hentet startnummer på fredag, så spurte han fra arrangørcrewet:
"Hvem skal være hovedsupport og få æren av å kle av og på deg da?".
Jeg nikket mot Merethe og svarte med et glimt i øyet at:
"Det må jo bli hun som er ivrig på å kle av meg hver eneste kveld det da".

Merethe inspiserer inngangen til T1

Merethe =>
Ernæringsansvarlig
Beintøft konkurranseinstinkt 
som kamuflerer et skranglete kne.
Definitivt shopping-ansvarlig (i flere betydninger)
Ikke respekt for planleggingskompendiumet på torsdagen,
men heller mer opptatt av 
Spotify, 
spise sushi 
og å tømme Sport1 på Geilo for klær ("det trenger jeg faktisk").

Merethe viste laber interesse for
planleggingskompendiumet i forkant.
Rart, for i mine øyne var jo disse
27 sidene litteratur i Jo Nesbø-klasse

"Så dårlig svømming" stotrer jeg frem idet Merethe tar tak i meg og drar meg til riktig bås der sykkel og utstyr står klart.
"Neida, kjempebra" sier Merethe, 
"det har vært tøffe forhold. 
Alle har brukt lenger tid enn tidligere. 
Du er rundt nr 110".
Allerede der skjønner jeg at Merethe som support er gull verdt. 
Hun motiverer!

SKIFTESONEN T1:

Kl. 06.23.
Idet vi ankommer skiftesonen spoler tankene 9 timer tilbake. 
Til hotellrommet fredag kveld...til da alt var ferdig pakket og kun noen timer søvn skilte oss fra start.
Da vi plutselig oppdager at bakhjulet på sykkelen er helt flatt.
Jeg kjenner pulsen stige til 191 som er max.
Svetteperler fukter panna.
Sykkeltrøbbel nå er liksom det verste marerittet.
Et skjærende skrik fra Merethe i stolen bak meg får pulsen til å
sette ny max-notering på 194, samtidig som jeg blir litt overrasket over at hun også er så bekymret.
Eller?
"Martha og Ari skal skilles" 
jamrer hun og viser oss VG-flashen på mobilen.

I noen sekunder er det helt stille på rommet.
Jeg er tom for ord rett og slett.
Altså, her på hotellrommet er det krise, men hovedsupport er derimot mer opptatt av å finne ut når Dorthe Skappel er på lufta med God Kveld Norge og kan kommentere nyheten fra den kongelige verden.

Selve definisjonen på Knoll og Tott
når det kommer til tekniske ting?

Vi prøver å få luft i dekket igjen.
Sjanseløst.
Den jeskla ventilforlengeren har det alltid vært trøbbel med.
Jeg kikker ut av vinduet og ser at de sykkelgutta som har hatt stand på utsiden av hotellet holder på å pakke de siste sakene sine inn i bilen.
Jeg tar av hjulet, løper ned og kikker på de med mitt meste triste ansiktsuttrykk.
De er veldig hjelpsomme og serviceinnstilte.
Noen lange minutter senere viser de meg en liten rift i dekket (slangeløst) og at det er risikabelt å sykle med dette hjulet.

Shit!
Vi vurderer frem og tilbake.
Jeg har med et ekstra sett med hjul.
De er tyngre, ruller dårligere etc, men risikoen vil jo være langt mindre.
Jeg bestemmer meg for å bytte.
Av med hjul.
På med reservehjulet.
Nå må vi komme oss i seng.

2 timer senere har jeg ikke vært i nærheten av å sovne.
Istedet har jeg vært på do 5 ganger.
Nervene har kommet.
Ikke på grunn av den sterke vinden eller bøttene med regn som Yr melder.
Pga hjulet.
Nytt hjul, men med feil hurtigkobling og feil bremseklosser.

Tidsmaskinen igjen.
Spoler frem til skiftesonen T1 igjen.
Der står sykkelen klar.
Med de opprinnelige hjulene.
For etter at vi skiftet i går kveld, så fikk vi pumpet det opp likevel.
Og i dag tidlig var det like hardt, så jeg gamblet på at det ikke var punktering likevel og satte det på igjen før vi gikk på ferjen.
"Men hva gjør du hvis det blir flatt igjen, Marius?" 
spør Merethe rådvill, 
"vi har jo ikke lov til å gi deg support før Vøringsfossen".
Jeg smiler.
"Da løper jeg oppover...akkurat som Chris Froome på Mt Ventoux. Tenk så kuul story det hadde blitt".

Froome's sykkel nedkjørt av motorsykkel i folkekaoset på Mt Ventoux.
Uten følgebil i nærheten måtte den gule trøya
løpe på sykkelskoa oppover den bratte motbakken.

Av med svømmeutstyret.
Tridrakt og kompresjonslegger var allerede på.
På med
sokker
sykkelsko
tynn supertrøye
sykkeltrøye
reflesksvest
hjelm og briller
Merethe stapper en immodium og en brødskive med syltetøy inn i munnen min.
Jeg gir henne et raskt kyss med smak av fullkorn og løper ut av skiftesonen.
På sykkelen og starter ferden ut av Eidfjord.


SYKKEL:

Jeg tråkker ut av Eidfjord mens jeg kjemper ned brødskiva.
Prøver å ikke stresse på de første 8-9 km som er forholdsvis flate.
Passerer noen, men får også følelsen av å stå stille da Heiko Sepp fra Bundegruppen sykler forbi med dobbelt så høy hastighet.
Etter den snaue første mila begynner motbakkene.
Først 10 knallbratte kilometer opp til Vøringsfoss.
Jeg prøver å holde igjen.
Finner det rette giret og sitter kontrollert.
Storeskiva og 28 tenner bak.
Plukker mange plasseringer uten å stresse.
Føles nydelig å være i gang med syklingen.
Været er overskyet.
Vinden i ryggen.
Frysingen mot slutten av svømmingen forsvinner raskt.

Bakken er tøff, men små dialoger med de andre syklistene gjør at kilometerne går fort tross stigningsprosent nærmere 10%.
Hilser på Skagerrak-kollega Thomas Kvam og vi både gir og tar imot lykkeønskninger.
Passerer noen jeg kjenner igjen fra tidligere resultatlister som jeg vet har gode plasseringer inne.
Go'følelsen stiger.
...og den stiger ytterligere da jeg får vink og heiarop fra supportbilen 2 ganger.
Vi blir ledet gjennom mørke og bratte tunneler, før serpentinersvingene på gamle veien leder oss til stadige utsiktpunkter der den norske naturen masserer oss med flotte inntrykk.
Wow.
Norseman er gøy asså.

07.20.
50 minutter ut på sykkeletappen.
VØRINGSFOSS

Jeg rekker å tenke tilbake på kjøreturen fra Østlandet på torsdag, 
da vi tok på oss turisthatten og stoppet her.

Turister på Vøringsfoss torsdag ettermiddag

På andre siden av juvet ser man veien vi syklet.
Mange høydemeter der ned til høyre
starter dalen ut fra Eidfjord.

Den sinnsyke naturopplevelsen gjør det lett å skjønne hvorfor utlendinger valfarter til vårt kjære land.
Jeg får en ny flaske og en brødskive og tar fatt på nye 15 km med motbakke; slakere og mer i trappetrinn.

Tar plasseringer jevnt og trutt og tenker at jeg nå må ligge type 70. plass. Fortsetter på storeskiva, selv om det i noen svinger er grisebratt.

08.10
DYRANUT
Har syklet i 1 t 35 min og toppen er nådd.

Mer enn 1200 høydemeter er forsert.
Følelsen er god da jeg ser supporteamet.

...og da er en presentasjon av den andre halvdelen av supportteamet helt på sin plass.
STIAN har vært bestekompis helt siden han i september '97 ikke ble lurt av skuddfinta mi, men istedet sklitaklet meg knallhardt utover sidelinjen på en kretslagstrening.

Stian og stoppeklokka klar for sekundering

Stian =>

Sjåfør.
Medieansvarlig.
Sekunderingssjef.
Langt større respekt for kompendiumet enn Merethe, 
og til og med observert med notatførende penn da vi diskuterte lange-steder på bilturen over.
Den trygge halvdelen av supportteamet, selv om flere i vennegjengen fryktet at en sommer med Lene hadde gitt for mye armkrok og grillmat til at han kunne bidra opp til Gaustatoppen.

Det aller beste supportteamet

Planlagt stopp nr 2.
"Du sykler fantastisk, Marius", utbryter Stian da jeg svinger inn ved bilen.
"Du er nummer 26".
Jeg tror nesten ikke på han, men det er skikkelig gode nyheter og langt bedre enn jeg tror selv.
Det er en viktig stopp, for nå endrer løypa karakter.
Ikke lenger klatring, men heller lettkjørte partier og høyere fart i kaldt fjellterreng.
Det er tett tåke og 5 grader.
Regnskyene ligger og truer foran oss.
Merethe og Stian trosset kompendiumet og hadde klargjort mer klær.
Det er jeg veldig glad for og det fikk de mye velfortjent skryt for.
På med Gabba-jakka og på med hansker.
"Kom deg videre" roper de, men jeg griner litt på nesa.
"Må tisse!"
Sniker meg bak en husvegg og skal endelig bli kvitt noen desiliter.
Eller?
Jeg har nå på meg tridrakt, supertrøye, sykkeltrøye, Gabba-jakke og refleksvest - det er rett og slett umulig å få opp glidelåsen på tridrakta.
Da blir nok en barriere brutt.
Beklager til han huseieren der oppe på Dyranut som sitter i kjøkkenvinduet og ser han litt rare syklisten som står med litt knekk i knærne og tisser i buksa slik at det renner som Vøringsfossen nedover venstre legg.
Det er første gang av mange.
Ingen flere utfyllende detaljer kommer.

Nå begynner transportetappen mot Geilo.
Ca 55 kilometer med lettkjørt terreng.
Vinden er fortsatt i ryggen, men ved Haugastøl kommer regnet og temperaturen faller ytterligere.

Slik så det ut rett før Haugastøl på TORSDAGEN.
Det så ikke slik ut på lørdagen.

Dette er en bedre illustrasjon av
værgudenes bidrag på lørdagen

Det blir skikkelig kaldt og det retoriske spørsmålet på hvorfor man gjør dette frivillig melder seg for aller første gang.
Jeg taper noen plasseringer her og vinner noen der.
Fokuserer på å spise og drikke mye, og det er topp å møte supportteamet er par ganger.

09.35
GEILO.

Vi er halvveis på syklingen.
Det er 6 timer siden frokost og 4,5 timer siden vi hoppet ut i Eidfjorden.
Fingrene og føttene er skikkelig kalde.
Men humøret er på topp. 
Jeg gleder meg til å klatre de 3 kneikene som kommer de neste milene for å få varmen igjen.
I bunn av bakken opp til Kikut får jeg ny drikke og mat av Merethe og Stian. Vi er alle superfornøyde så langt.
Stian forteller om at jeg fortsatt ligger som rundt nr 26-27, men at det er flere som ligger rett foran.

De 3 kneikene går fint.
Jeg passerer 3-4 i hver bakke, men de sykler forbi igjen når jeg tar på nye hansker på toppen eller i utforkjøringene.
Får heiarop fra Live, Cecilie og gjengen og det motiverer veldig.
Ligger nå midt i kampen om dameseieren.
Kari Lingsom har ledet hele veien etter sedvanlig sterk svømming, men fjorårsvinner Kristin Lie tar innpå på syklingen.
Jeg ligger i mellom.
Passerer Kari opp mot Vasstulan og stønner ut noen heiarop.
Vi har nå svømt 3,8 km og syklet rundt 120 km.

Merethe bestemmer at jeg skal drikke nok en flaske.
Tisset 6 ganger i løpet av syklingen,
så dehydrering var hvertfall ikke noen issue.

Kroppen føles fortsatt ganske bra, selv om korsryggen blir stivere for hver meter og jeg kjenner litt smerte i høyre hofte.
6 timer siden starthornet gjallet og jeg er i ganske ukjent terreng - 6 timer har jeg kun opplevd 2 ganger tidligere (på AXTRI i 2014 og på sykkelturen fra Oslo til Kragerø ifm årets sommerferie).

Hiver meg i gang med den lange utforkjøringen ned mot Uvdal.
eller?
"Hive meg i gang" er vel å overdrive.
Tror ingen holder hardere rundt bremsene enn meg i utforkjøringene, og der andre meldte om 90 km/t er jeg mer enn fornøyd hvis jeg klarer 70.
Likevel suser kilometerne unna.

Vi hadde gjort klart 12 flasker med vann
og 5 flasker med sportsdrikk på forhånd.

Likevel var det travel jobb med etterfylling for support.
Ernæring gikk glimrende, noe pizzaspisingen etter målgang beviste:
orket kun 3 pizzastykker mot 15 normalt.

Vi svinger 90 grader høyre, over en bro og Imingfjell-bakken er i gang. Stian og Merethe heier i bunn av den fryktede bakken som har stått som et hinder for mang en NXTRI-deltager opp gjennom årene. 
En vegg på 475 høydemeter.
6,5 km lang.

Stian og Merethe melder om at Alexander ligger rett foran i løypa.

Alexander, 
Skagerrak-kollega, 
hockeydommer på elitenivå 
og en skikkelig spreking, 
har som alltid svømt knallbra (opp av vannet topp 10). 
Noen kilometer opp i bakken ser jeg supportteamet hans for første gang og Agnethe & Co heier høylydt og motiverende.
Utrolig hvor morsomt det er å se kjentfolk.

Super heiing fra Alexander's supportteam

Jeg tar igjen Alexander i midten av bakken.
Vi sykler side om side i noen hundre meter.
Vi forteller, vi ler, vi griner på nesa.
Vi har mer enn 6 timer igjen før vi er på toppen, men herfra og inn ser vi mye til hverandre.

Imingfjell.
Marius med gul vest og Alexander bak med sort jakke.
Foto: Per-Eivind Syvertsen

Jeg har noen kilometer igjen av bakken.
Det er bratt.
Jeg merker for første gang på sykkelen at jeg er sliten.
Ryggen er stiv.
Lårene klarer ikke lenger å tråkke pedalen hardt nok rundt.
Lille-skiva må tas i bruk.
Jeg brekker meg opp de siste høydemeterene i meget uelegante bevegelser.
Imingfjell prøvde å knekke meg, men klarte det bare nesten.
Jeg lever fortsatt.
Drømmen om Gaustatoppen lever fortsatt.

11.30.
Jeg møter Merethe og Stian for siste gang på sykkeletappen på Imingtoppen. 

Vi har syklet 140 km.
Ny flaske.
Merethe trøkker enda mer næring inn i munnen min.
Jeg aner ikke hva.
Jeg bare gaper.
De ser på meg at nå begynner det å røyne på.
Vi blir enige om å ta det rolig herfra og til T2.
Det skal jo løpes også.
Vi er bare halvveis.

Over platået der ytterligere 200 høydemeter venter så kommer aldri den fryktede motvinden.
Det passer bra.
Jeg hører kjente stemmer.
Erik og Roger.
Topp.
Noen kilometer videre.
En kjent bil.
Pappa og Kjersti heier og vinker ivrig.
De får bredt smil i retur.

Supportteamet har fått besøk av pappa

Bikker toppen og begynner på den humplete og svingte utforkjøringen nedover mot Tessungdalen.
Bare 30 raske kilometer igjen til T2, men det føles ut som det tar en halv evighet.

SKIFTESONEN T2:

Kl 12.40.
Jeg bremser til full stopp og leverer sykkelen til Merethe.
Jeg humper inn i skiftesonen på en klønete måte.
Masse heiarop.
Topp stemning.
Om det er gruingen til å begynne å løpe eller bare en veldig glede over å se Emil og Tobias det vet jeg ikke, men jeg er mer opptatt av å vinke til de enn å kle av det kliss våte sykkeltøyet.
Jeg kjenner to tårer i øyekroken og har mest lyst til å løpe bort å gi de verdens største klem der de står sammen med onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre.

Merethe gjør jobben.
Av med sykkeltøyet.
På med joggeskoene, t-skjorte og caps.
Humper bortover gressletta og ut på veien.

Siste etappe.
Bare en maraton igjen.

Emil og Tobias spente tilskuere i T2

Herlig heiagjeng.
Mamma, Magnus, Emil, Tobias og Astri

LØPING:

Nr 19 inn i skiftesonen, men nr 21 ut.
Dame-teten skifter raskt og løper ut rett foran.
Kari først, men Kristin hakk i hæl.
Nå er det mye rart som foregår i hodet mitt.
Hvis noen i forkant av NXTRI, hadde sagt at jeg skulle være nr 19 inn i T2, da hadde jeg ikke trodd på dem.
Det har gått langt over forventning så langt.
Nå er det jo løping og det er jo her jeg skal være sterkest.

Heiarop fra Torgeir, Inge og Kjell Richard.
Smil i retur.
Opp på asfalten. 
Opp i ryggen på damene foran.
Forbi dem.
Jeg begynner å drømme om å realisere topp 20 drømmen.
Jeg føler meg kjempesprek og skal"vise verden" en skikkelig god løpstid.
Den gode følelsen varer i 1 minutt og 33 sekunder.
Bang!

De siste månedene har jeg svart til alle som har spurt om Norseman at jeg er spent på hvordan kroppen fungerer etter å ha vært ute i 10, 11 og 12 timer.
Ukjent terreng.
Etter 1 minutt og 33 sekunder på løpeetappen kommer svaret.
I 99% av de 7,5 timene siden startskuddet har tankene vært positive.
Akkurat nå blir dette snudd.
I løpet av sekunder blir drømmen om topp 20 forvandlet til tanker om å rive av seg startnummeret og sette seg inn i bilen.
Beina er tømmerstokker.
Korsryggen hyler smerteskrik for hvert skritt.
Jeg må dra i nødbremsen.
Djevelen på venstre skulder sier: 
"sett deg i bilen, så forsvinner smerten. 
Da kan du slappe av".

Jeg er så fristet, skikkelig fristet.
For en dust han djevelen er.

Heldigvis har jeg mange engler som gjør alt de kan for å hjelpe meg videre.
Merethe og Stian stopper for hver kilometer.
Trøkker i meg næring.
Fokuserer på 1 km av gangen.
Jeg er evig takknemlig.
Vi drar i nødbremsen og setter små delmål.
Det er bare å glemme den målsatte 4.30 farta.

Korsryggen blir bedre og etter 10 km er smertene nesten helt borte.
Vi stabiliserer farta på rundt 5.00.
1 km av gangen.
Andre deltagere fosser forbi.
Fokuset på plassering er helt borte.
Nå er det å komme seg til toppen som gjelder.

Hver gang han djevelen på venstre skulder begynner å snakke negativt, så kommer reddende engler til:
Elias, Astri og Magnus.
Bono, Ane og Mats.
Emil, Tobias og Mamma.
Kjersti og Pappa.
Erik og Roger.
Kjell-Richard, Inge og Torgeir.
Kristin, Johan og Bjarte med familie og flotte plakater (dere er rå).
Alexander's supportteam med Agnethe i spissen.
og alle dere andre.

Kristin og Johan med familie.
Fy søren og kuult det var å se dere langs løypa.
Helt sykt rått at dere kjørte fra Oslo for å heie.

Tusen takk asså.
Uten dere så hadde jeg nå sitti og skrevet verdens kjipeste race report, der første tegn på sliten kropp var nok til å ødelegge 9 måneder med Gaustatoppen innom tankene hver eneste dag.

Supportteamet jobber ivrig.
De motiverer, de heier, de oppmuntrer.
Vi ler litt sammen.
Svigerfar Boge har overtatt som sjåfør og
jeg ler høyt da Merethe forteller at den næringen jeg takker nei til, den takker Boge gladelig ja til.
Rapportene fra følgebilen forteller om at både lefser og skillingsboller går ned på høykant. 

1 km av gangen.
Etterhvert et skilt av gangen,
for det er skiltet for hver andre kilometer.
Så fokus på å komme seg til 16 km (veikrysset).
5.00 fart.
Folk løper forbi meg hele tiden.
Jeg har sluttet å telle plasseringer.

19 km da den magiske toppen åpenbarer seg for aller første gang.
Det er langt igjen.
23 km og 1400-1500 høydemeter, men merkelig nok klarer jeg å unngå å tenke på dette.

Målstreken er skjult bak tåka langt der oppe

De siste 6 km frem til Zoombie Hill, så faller farta ytterligere.
Jogg har blitt til småjogg, 
men jeg klarer å unngå fristelsen til å gå. 
5.30 - 5.40 fart nå. 

kl 14.55:
Jeg svinger venstre.
Etter det som føles som en evighet er første delen av løping unnagjort.
25 km.

Det er 17 km igjen.
17 bratte km.
Jeg stopper opp da jeg ser Merethe, Stian, Boge, Kjersti og Pappa i bunn av bakken.
Klager på svimmelhet og at jeg er fryser.
Jeg ser mest sannsynlig ut som en....ja, en Zoombie.
Support reagerer strålende.
Merethe tar med seg masse sjokolade og nøtter og drikke og går sammen med meg.
Vi går sakte og enda flere passerer.
1 og 2 kilometer.
Veien krongler seg oppover fjellsiden.

Merethe klarer å få meg over i jogg, samtidig som supportbilen stopper så ofte den kan. Pappa og Kjersti også.
De heier og det motiverer.
Stian overtar for Merethe.
Vi går litt, småjogger litt, går litt.
Setter hele tiden små mål.
Humøret er tilbake.
Vi skal til toppen.
Tenker ikke over plassering i det hele tatt, men merker at vi ikke blir forbipassert like ofte lenger.
Alexander er litt lenger oppe i bakken.
Vi tar innpå når vi småjogger, men taper masse når vi går.

Stian og Marius nærmer seg
7 km av Zoombie Hill

Foto: Sophie Grinstad og Jan Sigurd Sørensen

32 km.
Avkjøringen til Gaustablikk.
Check-point.
Her blir de 160 første sendt videre oppover mot Gaustatoppen, mens de neste 100 har målgang på Gaustablikk.

Stian tar med sekkene våre på shuttlebussen opp til 37 km.
Boge tar sykkelen og sykler opp til banen.
Skal møte oss på toppen.
Merethe blir med meg videre.
Hun lurer meg med seg videre oppover den bratte veien.
Vi går mens vi spiser, samtidig som hun peker på neste sving.
"Neste sving, da jogger vi litt igjen".
Sånn fortsetter vi oppover og det fungerer.
Plutselig er det vi som tar igjen noen.
Vi ler og smiler og koser oss sammen oppover.
Merethe setter hele tiden små delmål og vi jogger nok lengre perioder enn kroppen egentlig har lyst til.

Foto: Bjørn Hytjanstorp

Tobias oppmuntrer oss etter 36 km

36 km.
Der står Emil og Mamma og heier oss videre.
Plutselig ankommer vi 37 km til ivrig heiarop fra Skagerrak-gjengen. 
Der står Elias, Astri og Magnus også.
Kjersti og Pappa.
Tobias.
Herlig å se de.
Gir nye krefter.
Legesjekken går fint etter tysk oppramsing av alt jeg har i sekken.
Det obligatoriske: mobil, kontanter, varmt tøy, mat, drikke.

Astri, Elias og Pappa rett etter grinda

Det jeg ikke nevner, rett og slett fordi jeg ikke vet det der og da, men først oppdager da jeg rydder ut av sekken søndag kveld, er førstehjelpsutstyret.
Alle team fikk det av arrangøren i Eidfjord.
Support skulle ha denne i sin sekk opp til toppen.
Mange konspirasjonsteorier har blitt fremlagt i etterkant, men den mest sannsynlige er nok at Merethe har gjort min sekk tyngre for at hun skulle se enda sprekere ut opp til toppen.
Stian har stemt denne teorien frem som den mest sannsynlige.


kl 16.40:
Vi tar bilder før vi begynner på turstien de siste 5 km.

Det var like før Tobias ble med oss opp på de siste 5 km

Vi ligger på 32.plass.
Første kilometern er slakere enn resten og stien er finere.
Vi småjogger.
Turister på vei ned heier.
Det motiverer.
De sier det er mange deltagere kort avstand foran oss.
Over i gange der stien er brattere og mer steinete.
Merethe først. 
Jeg i midten.
Stian bak.
Bono, Ane og Mats står i fjellskrenten og jubler oss videre.

Jeg kan ikke annet enn å smile.
Vi er så nær toppen.
Eidfjord føles fryktelig langt unna.
Gaustatoppen føles nær.

Vi passerer noen, mens andre kommer bakfra.
Prøver å telle.
Midtveis opp klarer vi å mobilisere enda et hakk.
31.plass
30.plass.
Merethe går fort og jeg må gi småluker.
Stian roer henne ned da jeg gjentatte ganger klager på at det er like før krampene sitter i begge leggene.
29.plass.
Vi skimter toppen der oppe.
Ikke langt igjen nå.
Au, au.
Krampe.
Nei, bare nesten.

Foto: Kai Otto Melau

Det er mange som heier.
Plutselig blir heiaropene enda høyere.
Det er kompisgjengen.
Kristian, Stian og Henrik.
Dritkuult.
De jogger med oss oppover.

28.plass.

Kl 17.30:
Siste innsats.
Hører heiarop fra tante Mette og Rune, 
som gir drivstoff til en siste anstrengelse.
Sherpa-trappene.
27.plass.
MÅL.
Toppen.
Gaustatoppen.
1883 m.o.h.

Her er akkurat det rette tidspunktet til å si

Tusen millioner takk til Merethe og Stian.

Uten dere hadde jeg sittet på en bussholdeplass 41 km fra mållinjen og aldri vært i nærheten å komme opp på toppen.
Dere leverte til en soleklar 6'er på terningen,
og i mine øyne realiserte dere på en overlegen måte vår målsetting om å være det blideste teamet over fjellet.
Mine helter.
Dere er rå!!

Link til full resultatliste:
https://nxtri.app.box.com/v/2016-Norseman-Results

www.ta.no

EPILOG:

Gratulerer til alle utøverne og ikke minst til de respektive supportteamene.
Gratulerer til Lars Petter Stormo og Kari F.Lingsom som leverer prestasjoner utenfor min fatteevne.
...og store gratulasjoner til Beate (ingen kler sort bedre), Thomas, Stian og Alexander.
Grenlands-gjengen. 
Var skikkelig gøy å oppleve dette sammen med dere, både i forkant, underveis og etterpå.

"Jeg er spent på hvordan kroppen er etter 10-11 og 12 timer".
Jeg fikk svaret!
Kroppen er dødssliten, 
men det er mer krefter igjen.
De ligger bare gjemt
...veldig godt gjemt
...og heiing og oppmuntring fra venner og familie er akkurat den resepten som trengs for å finne frem til de.

'Prosjekt' Norseman 2016 ble en test på hva som er mulig å få til innenfor rammebetingelsene i hverdagen, 
en hverdag der Jacob, Emil, Tobias og Merethe har overlegen prioritet 
og der jobben er alt for gøy til ikke å være 100% fokusert.
Norseman har ikke vært i nærheten av å konkurrere med langt viktigere ting som å være fotballtrener, ninja, gartner og legobygger. 

Norseman har derimot på overlegen måte vunnet kampen mot slumreknappen, mot sofaen og mot varm bil til jobben på kalde februarmorgener. Jeg har løpt intervaller kl 05.00 og ligget i tri-bars på rulla fra 21.00. 
Familietiden og familieoppgavene har vært vernet, men likevel har jeg IKKE vært den aller beste pappaen jeg kan være.
...fordi jeg har vært SLITEN og dermed mindre tålmodig, mindre engasjert og mindre oppmerksom enn jeg skal være.
Jeg klarte ikke det hårete målet mitt om topp 20 (mer under), men det er mye viktigere å fremover realisere målsettingen om fremover å være den aller beste pappaen som Marius kan være.

Målsettingen om topp 20 ble satt i november 2015. 
Delmål på de ulike etappene ble identifisert.
Konklusjonen =>

Jeg endte 20 minutter bak tidsskjemaet mitt.
Jeg endte 10,5 minutter bak topp 20 plassering i det alle omtalte som det "desidert sterkeste startfeltet noensinne".
Jeg er (nesten) kjempefornøyd.
Jeg er neppe tilbake i løypa i 2017, men et eller annet år i fremtiden skal jeg stå på den ferja igjen og da skal jeg ta revansje på de 42 km med joggesko.

Foto: Kyle Meyr