Tråkker Scott-sykkelen over den siste toppen og ser utover Sjusjøen-området. Kjenner en forfjamselse skylle over kroppen. Hvor er kulda? Hvor er neglspretten, de frosne tærne og sølespruten inn i øynene, hvor er sluddet som flyvende små, hvite filler i presang fra de lumske værgudene.
Er det antydning til sol som åpenbarer seg i de små sprekkene i skylaget?
Kjenner smilebåndet tangere de små ørene mine og skjønner at realiseringen av en hårete målsetting satt i 2008 er innen rekkevidde.
En lørdag i slutten av august: Birkebeiner-rittet 2014.
En lørdag som, tross at klokka ikke var mer enn 10, allerede var i voksen alder. Da den digitale vekkeklokke-symfonien ropte "tid-for-å-stå-opp" 02.40 var det bare å gni en bøtte med trøtthet ut av øynene, hoppe inn i klærne og sette sykkelen på taket.
Stian, Tom og jeg satte kursen for Rena.
 |
| Tomme veier midt på svarta natta |
175 minutter senere bryter jeg målstreken i Lillehammer.
175 minutter i en evig kamp mellom viljen og beina; viljen som ville sykle fort, som ville tette luker og som ville realisere målsettinger. Beina som var mest interessert i å avslutte mosjonistkalenderen for 2014.
 |
| Stian og Tom i ivrige forberedelser før start |
Sklir bakover i feltet slik jeg pleier og når farten blir satt opp i front sprekker feltet opp. I fjor orket jeg ikke å tette nok luker og falt av teten før toppen etter 15 km. I år vinner viljen kampen mot beina; klarer å bite meg fast på halen og sitter med når feltet dundrer over første mellomtid på Skramstad.
30.01.
Veldig fornøyd.
Nesten 2 minutter bedre enn i 2013.
Fortsetter å stige noen km til.
Flere faller av og jeg tipper vi er rundt 30 stykker i front når oppoverbakker blir til bratt utforkjøring ned til Djuposet.
Her pleier den pysete versjonen min å åpenbare seg, men denne gangen kjører jeg ganske fort og tar plasseringer.
Mister likevel teten i trekkspill-effekten nedover mot terrengpartiet.
I etterkant ser jeg at det er viktig å ikke bare sitte med teten over toppen, men også sitte langt nok fremme i feltet.
Terrengpartiet.
Alle må av sykkelen i de veldig bratte kneikene i starten.
Her er jeg ganske god.
Løper med sykkelen oppover, der de fleste andre må gå.
Tar mange plasseringer.
Fortsetter å ta plasseringer på den steinete stien når vi sitter på sykkelen.
Ut på grusen.
Et nøkkelparti i rittet.
Finne en god og rask gruppe man kan samarbeide med på de lange grusstrekkene frem mot Kvarstad.
Kikker meg rundt.
Ser ingen i umiddelbar nærhet.
En gruppe med syklister 300 meter lenger fremme.
Ingen bak.
Jeg har akkurat mistet de raskeste i pulja og har avstand til de neste bakover.
Kjører 1 mil solo i håp om å ta igjen gruppa foran. Tar innpå i starten, men må resignere mot overmakten etterhvert. Tar igjen syklister, men klistremerkene på sekken identifiserer de som pulje 2 og 3 syklister.
Beina er stive. Solo-forsøket har gitt sure bein.
Ser av mellomtidene i etterkant at jeg taper mye tid i partiet mellom Skramstad og Bringebu, og ser at jeg var akkurat 10 sekunder for sent ute på grusen til å kunne sitte med en gjeng lenger foran.
Istedet blir jeg tatt igjen av pulje 4 syklister bakfra.
Forsøker å spise, drikke og riste av meg melkesyra.
En stor gruppe danner seg, en god mix av syklister med 2, 3 og 4 på sekken. Tipper vi er 50 mann og ethvert forsøk på å sette opp en velfungerende rulle blir ødelagt av kaos.
Får flashback fra 2013 og antydning til negative tanker forsøker å hjelpe beina å vinne den interne kampen mot viljen.
Passering Bringebu.
Klokka gir ny motivasjon.
Passering under 59 minutter er 3 minutter raskere enn ifjor.
Vi jakter videre mot passering halvveis på Kvarstad.
Regnet er fortsatt borte.
Ingen sølespurt inn i øynene.
Ingen gnissende lyder fra småsteiner som klistrer seg til sykkelens mekaniske deler.
Rulla fungerer fortsatt ikke, men vi holder likevel et ok tempo.
Jeg har noen dårlige perioder innimellom, men klarer hele tiden å motstå fristelsen til å legge meg lenger bak i den store gruppa og bidra mindre.
Kvarstad.
1.40 på klokka.
Forhåpningene vokser.
Nå begynner bakkene.
Først Rosinbakken etter 60 km.
En bratt knekker på 1200 meter, der sagnet sier at rosiner må inntas for å gjenopprette blodsukkeret og gi krefter til de siste 3 milene.
Klarer å få ned 3,5 rosiner.
15 av oss sliter oss løs på toppen og det blir lettere å samarbeide om å holde farten oppe. Vi kjører kontrollert i kneikene opp mot Elgåsen og Storåsen.
Kjenner meg ganske sprek.
Denne gruppa skal jeg sitte med inn.
Hører heiaropene til Karin, Heidi og Erik fra Nordic Choice. Vanligvis pleier de blide fjesene deres å være gjemt i tåka, men i år står de i oppholdsvær og smilene våre kan møtes.
Tusen takk for kaffe/cola blandingen.
 |
| Bredt smil når jeg hører heiaropene fra Nordic Choice-gjengen. Foto: Erik Retvedt |
Rask hoderegning skjønner at sub-3 er veldig oppnåelig og når blikket vandrer utover et Sjusjøen uten regn og noe som må være nær tosiffret antall varmegrader er det kun små øreflipper som stopper smilet fra å gå rundt.
Gruppa samarbeider bra hele veien inn og jeg er påpasselig med å sitte langt nok fremme. Taper en del sekunder og plasseringer på elendig kjøring ned Ballettbakken som vanlig, men girer tungt og hiver meg etter gruppen på de siste km.
Vet at det er veldig jevnt i trippelen og ethvert sekund kan være viktig.
Målstreken passeres og den fantastiske følelsen bølger over kroppen, like herlig hver gang.
2.55.11.
35.plass i klasse M30-34 av 938 deltakere.
Sub-3 drømmen er nådd.
Den hårete målsettingen ble satt etter debuten i Birken i 2009: på en 18 kg tung Merida-sykkel til 2000 kroner med reflekser og tung sykkellås festet til rammen.
6 svette år senere kan målsettingen krysses av og jakten starte på nye.
 |
| Jubler for sub-3 i målområdet |
Tom Immerstein karakteriserer seg som en slappfisk av en syklist.
Jeg karakteriserer han som en seig j.... med et trøkk på flatene som gjentatte ganger har satt så mye melkesyre i lårene mine at jeg må ha med busspenger til etter øktene vi har hatt sammen.
Møter Tom etter målgang og jubler for at han har syklet 2.57.
54.plass av 1444 deltakere i M35-39.
Gruer meg allerede til neste økt sammen når kampen om å holde bakhjulet hans nesten resulterer i sykemelding med diagnose "Kraftig melkesyreopphopning i Rectus femoris" (=fremre lårmuskel) hver gang.
 |
| Det er lov å smile etter sterke 2.57 |
Stian Thommesen slutter aldri å imponere.
Fremgangen hans i 2014 kan ikke måles i sekunder, og hvis den skal måles i minutter må kulestativet tas frem.
3.08 er rått og tiden hadde vært enda noen minutter bedre uten velten 20 km før mål.
104.plass av 938 i M30-34.
Hvordan jeg skal holde Stian bak meg i 2015 aner jeg ikke på nåværende tidspunkt. Mulig skitne triks må tas i bruk.
Birkebeiner-trippelen 2014:
Foreligger ikke noen offisielle resultater enda, men er rimelig sikker på at 2014-sesongens hovedmålsetting om topp-5 i klassen er oppnådd.
Ser ut som jeg har den beste kombinerte tiden av løp og sykkel i klassen (rennet ble avlyst i mars).
I totalen så er det veldig jevnt, men ser ut på den midlertidige resultatlisten at jeg er nr 2 totalt. Det hadde i så fall vært veldig morsomt.
Mosjonistsesongen 2014 går mot slutten. Nå skal syklene vaskes og parkeres i boden.
 |
| Sykkelen skal få sove frem til april 2015 |
Rollen som fotballtrener for 22 stk 5-åring på Løkeberg skal få allokert enda mer tid.
Legobygging
Kveldene skal benyttes med lange, dyptgående samtaler med min verdens beste kjære, akkompagnert av stearinlys og rød drikke i glass med høy stett (for meg, ikke for henne selvfølgelig) og navne-diskusjonen skal konkluderes.
Forslagene for 3. småtroll som ankommer i desember er mange, men favorittene er Hulk, The Joker og Sagan (Emil og Tobias har selvfølgelig ingenting med disse forslagene å gjøre).
1 konkurranse gjenstår.
Oslo Halvmaraton i midten av september.
Skal se om det går an å grave frem noe fra en lunken motivasjonsbøtte.
