mandag 25. februar 2019

Bislett 50 km -> 546 meter 92 ganger

Ærverdige Bislett Stadion, kjent for 14 verdensrekorder på skøyter og mer enn 50 i friidrett. Et av Norges mest kjente idrettsanlegg der Hjallis og Kuppern er kåret til verdensmestere og som har gitt sportsgale tv-seere sterke minner som Steve Cram's 3.46 løp på drømmemila i 1985. 

Ron Clarke senket verdensrekorden på 10.000
med 35 sekunder i 1965.

https://www.aftenposten.no/100Sport/andreidretter/Er-dette-det-storste-Bislett-oyeblikket-199197b.html

Det var lite som minte om verdensrekorder, øredøvende jubelbrus og minnerike idrettsprestasjoner denne lørdagen midt i februar.
Likevel...at 210 menn og kvinner byttet ut alpin-VM i sofakroken eller trikkeskinnene, Blå Xtra og ferske skolleboller i Nordmarka med 50.000 meter innendørs-løping på knallhardt tartan-dekke må sies å være en ganske god prestasjon.
En lørdag midt i februar => det var klart for Bislett 50 km.

Med to stk målsettinger stilte jeg meg opp på startstreken for å løpe mitt lengste løp noensinne:
1) passere maratonen på under 3 timer
2) øve på å ta til meg ernæring underveis i et løp.

Jeg har alltid vært redd for å ta til meg næring underveis
på løp pga dårlige mage-opplevelser.
Tidligere maraton har som regel blitt løpt på
et par desiliter vann.
I Oslo i høst klarte jeg å få ned 2 stk gels
og pers med 7 minutter var neppe noen tilfeldighet.

Løper man i indre bane hele runden får man 546 meter.
Det betyr at det var snaue 92 runder som sto på menyen denne lørdagen.

0 - 10 km:
Jeg prøver å løpe så kontrollert som mulig i starten. Få runde etter runde, meter for meter...en, to, tre kilometer...så billig som mulig.
4 mann stikker i fra umiddelbart.
Jeg hører speakeren si at de løper rundetider under 2.00, som tilsier en sluttid på under 3 timer på 50 km.
Vi er en stor gjeng som ligger samlet i et par runder, men også denne sprekker opp raskt. Jeg velger å bli liggende i den bakre halvdelen og ser på tv-skjermen ved rundepassering at vi ligger jevnt i nedre del av skjemaet mitt på 2.11 - 2.16 runder.
Det tilsvarer en fart rett over 4 min/km.

Første 5 km føles lett, men første tunge periode kommer altfor, altfor tidlig. Km-telleren viser kanskje 6-7-8 km da et hold dukker opp. Planlagte gaselle-steg forvandles om til forknytt elefanttramping.
Planene om jevn og hyppig inntak av næring blir utsatt, foreløpig på ubestemt tid, og jeg klarer liksom ikke å trøste meg med at det er kort igjen heller - fanken, det gjenstår jo mer enn en helmaraton.

10,14 km passeres på 40 min 9 sekunder.
3.58 min/km.
12.plass.


10 - 21 km:
Kroppen kvikner til igjen.
Jeg får ned noen slurker vann fra drikkestasjonen og grabber til meg den første av de planlagte 4 Maurten-gel'ene.
Jeg spiser denne over de neste 3-4 rundene.

Vi var 6 stk som løp sammen de første 10k.
Nå er dette samholdet oppløst.
2 menn har løpt i fra oss for noen kilometer siden, mens han fra Arendal som jeg har ligget limt til bakskoene på, stopper plutselig ved drikkestasjonen.
Det er 40 km igjen og jeg løper alene.
Rundetidene må litt opp, men jeg stabiliserer de på 3.12-3-14, fortsatt godt innenfor planen.
Jeg prøver å ikke tenke på hvor mange runder det er igjen.
Istedet fokuserer jeg på 10 km av gangen. Neste delmål nå er at jeg skal spise neste gel etter 20 km.
Omtrent hver 10 km blir jeg tatt igjen av teten.
Fartsforskjellen er ganske betydelig.
Samtidig løper jeg også forbi løpere og prøver å ymte frem noen heiarop hvis jeg ser kjente drakter (fex Gjerpen eller Merida).

Jeg passerer halvmaraton på 1.23.52.
3.59 min/km.
10.plass.

Beina er ok.
Magen er fin.
Hodet er...tja...jeg prøver å skyve tankene bort om at det fortsatt gjenstår 30 km (5 km lengre enn min lengste løpetur siden september).

20 - 30 km:
Jeg griper en ny gel og bruker nok en gang 3-4 km på å få i meg alt.
På den måten har tankene kommet seg litt vekk fra rundetider og rundetelling, og plutselig har 42 runder blitt til 46.
Jeg er straks halvveis og jeg begynner å ta igjen løpere som løp fra meg for flere mil siden.
Det er motiverende.
Jeg savner ikke lenger en rygg å ligge i. I stedet er fokuset på å finne en rygg langt der fremme og jobbe meg nærmere den, littegrann for hver runde.
Speakeren gir gode oppdateringer over høyttaleranlegget og det er gøy å høre rundetidene på teten.

Bilde tatt før løpet var i gang.
Den ene langsiden hvor banen er kraftig utvidet.
Her kan du jogge rundt på en hvilken som
helst hverdag og se verdensmestere
trene i sprintområdet (les: Karsten Warholm).

30 km passeres på 2.01.33.
Snitt-tiden har steget til 4.01/km, men jeg merker rundt meg at de aller fleste opplever en enda tyngre utvikling.
8.plass.


30 - 40 km:
Jeg tar en ny gel etter 60 runder.
Samme prosedyre som sist. 
Bruker 3-4 runder på å tømme innholdet og plutselig er jeg nesten nærmere 70 runder enn 60.
Jeg tar vann på annenhver runde og det gjør også mentale underverker.
Kom igjen Marius, kom deg til 70 runder.
Da er neste mål 78 runder = maraton.
Jeg ser på tv-skjermen at rundetidene stadig stiger, men teten kommer ikke like ofte forbi lenger og jeg tar stadig igjen  noen av dem som ligger flere runder foran meg.
Jeg tar innpå mange.
Motivasjonen stiger, selv om både bein og kropp begynner å klage over mange km på hardt underlag.
Det er noen tunge perioder innimellom, men stort sett klarer jeg å begrense de til en runde eller to.

40,2 km passeres etter 2.42.12.
4.03 min/km.
6.plass.

40 - 50 km:
Jeg passerer helemaraton på 2.51.
Det er 6 minutter bak 2.45 persen fra Oslo i september, men det er likevel et godt stykke foran målet.
Det er tross alt februar og jeg har løpt få langturer i forkant.
Jeg er kjempefornøyd.
Bare 14 runder igjen.
Bare 14 runder !!
Jeg tenker at det skal gå lett, men nå er beina møre. 
Hvert skritt koster litt mer enn det forrige.
Jeg jobber hardt for å komme til 80 runder.
Jeg tar den siste gelen.
81-82-83.
Merethe og barna har kommet og heier ivrig.
Det er skikkelig motiverende, men selv heiarop fra gutta klarer ikke å hindre at hofta klapper sammen over de kalvete knærne.
Jeg slutter helt å kikke på tv-skjermen.
Rundetidene er helt uinteressante nå.
Det eneste som teller er å komme seg til mål for egen maskin.

Tv-skjermen viser rundertider og plasseringer.
Noen ganger motiverende, andre ganger ikke.
Men jeg skjønner at jeg løper bra relativt til de andre.
Jeg løper forbi han som ligger på andre plass.
Jeg er en av dem som har aller høyest fart.
Jeg tar vann på hver eneste runde.
Noe går i munnen, resten går i håret og renner som lindrende avkjøling nedover ryggen.
84
85
86.
Et raskt blikk på tv-en.
4.plass.
Wow.
87
88.
Jeg kjenner igjen navnet til 3.plassen og vet at jeg har tatt innpå han. Jeg hører at jeg ligger 45 sekunder bak.
Kan det være mulig?
Jeg mobiliserer alt jeg har.
Rundetidene stiger stadig, men andre har åpnet altfor hardt og er borte med kramper, de går eller lunter over tartandekket.
89
90.
Speakeren følger duellen om den siste pallplassen.
Jeg går opp på 3.plass.
De siste rundene har jeg tårer i øyene da jeg passerer Merethe og gutta. Jeg er sliten, skikkelig, skikkelig sliten.
Jeg passerer målstreken og faller om som en sekk, en tung sekk fylt med kalvete knær, et vondt kne og et elefantlignende steg.

Bislett 50 km.
3.plass av 210.
3.23.10.
4.04 min/km.

Foto: Kjell Vigestad, Kondis


Moro at målsettingene blir innfridd:
maraton ble passert godt innafor 3-timers grensen og inntak av 4 gels underveis er et godt steg på veien mot å knekke ernæringsproblematikken.
Også veldig godt fornøyd med disponeringen av løpet - siste 6 km løp jeg raskest av alle.
Pengepremier og Kondis-artikkel er definitivt IKKE daglig kost for mosjonistfamilien Therkelsen.
Tusen takk til arrangøren, til alle løperne og ikke minst verdens beste heiagjeng som gjorde 92 runder inne på Bislett stadion til en strålende lørdag midt i februar.





1 kommentar:

  1. Det er så imponerende Marius, og morsomt formulert. Som alltid!

    SvarSlett