Jeg melder meg frivillig til å legge minstemann.
Faktisk insisterer jeg.
På med bleia, en lynrask tannpuss og høytlesning.
Lørdag kl 19.47.
Gutta har overnattingsgjester - Merethe håndterer taco-middagen. Minstemann sovner som en stein og jeg strekker beina ut, kjenner de ømme leggene og de såre achillesene synge takknemlig i kor etter 42.195 meter asfaltbanking i hovedstadsgatene. Jeg unner meg 4,7 minutter i en koma-lignende tilstand, hører lydnivået eskalere fra kjøkkenet og Merethes raske fottrinn for å tilrettelegge for de 4 middagsgjestene.
Akkurat nå er jeg gratis-passasjer i familiens lørdagsplikter, men eimen av dårlig samvittighet overskygges av at kroppens batteri er like tomt som en Iphone 7 etter 2,5 timers jakt på Pokemon.
12 timer tidligere.
Jeg setter meg på buss og tog retning Oslo.
Sekken pakket med nesespray, 1 stk imodium, 2 gels og et mål om å senke egen maraton-pers (2.52.38 i Berlin 2015).
http://trippeltherkelsen.blogspot.com/2015/10/berlin-maraton-25238-en-42-km-lang.html
De pessimistiske og optimistiske tankene hadde sloss om å vinne de siste ukene.
De pessimistiske versjonene preget av august og september-uker fanget i en lei forkjølelses favn.
De optimistiske et resultat av ØKT FOKUS PÅ LØP i 2018.
Bloggen har 3 faste lesere (en oppgang fra 2 stk i 2017, takk FTS), ingen av dem er meg bekjent statistikk-nerder, men jeg nevner det likevel:
Treningsdagboka viser følgende antall løpekilometer fra januar til 9.september de årene jeg har løpt maraton:
2012: 892 km (snitt på 25 km/uke. Oslo på 3.02)
2013: 834 km (23 km/uke. Oslo på 2.58)
2015: 1.324 km (37 km/uke. Berlin på 2.52)
2018: 1.784 km (50 km/uke. Oslo på ???).
Langturene har vært flere.
Mange i intervallet 18-22 km.
Ingen over 30 km.
Ingen optimal maraton-prepp, men mer spesifikt enn tidligere og derfor en viktig bidragsyter for de optimistiske tankene krig mot de negative.
Lørdag 09.25
Med Oslo Rådhus som nærmeste nabo stiller jeg meg opp på startstreken sammen med 2.349 andre på maraton-distansen.
Målet er klinkeklart: maraton-pers, dvs løpe 2.52.37 eller fortere.
Drømmen er like tydelig: sub 2.50.
Strategien er enkel i teorien, men vanskeligere i praksis: løpe jevnt i 4.00 fart og se hvor lenge det holder.
0-5 km:
Startskuddet ljomer over Rådhusplassen.
Oslo maraton 2018 er i gang.
Etter 50 meter finner jeg ryggen til Marthe Katrine Myhre og lite aner jeg da at jeg skal løpe de neste 2,5 timene med en tv-kamera-motorsykkel fra NRK, som feeder bilder til startskanalens live-sending, på kloss hold.
Åpningsfarten er perfekt.
Vi finner Drammensveien, løper gjennom ambassadestrøket og etter 2 småkuperte km tar jeg et raskt blikk på klokka.
3.58 fart.
Perfekt!
Vi løper 2 X halvmaraton-runden.
Hver runde har 2 stigninger som gjør at Oslo ikke er blant de aller raskeste maraton-løypene.
Allerede etter 2 km kommer dagens første utfordring...bakkene fra Skøyen, opp til Kirkeveien og videre rundt Frognerparken.
Det flyter lett.
Det føles kontrollert.
Maraton er langt og hvis det ikke føles lett etter 2 km blir det en lang, lang dag.
Jeg har stilt inn klokka til å pipe hver 5 kilometer for å ha så nogenlunde kontroll på tiden.
Første 5 km går på 20.00 / 4.00 snitt/km
tross høydemeterne, noe raskere enn jeg hadde planlagt gitt løypeprofilen.
Jeg ligger på 53. plass totalt og som nr 9 i klassen for gråhårede menn i M35-39 (alt det grå håret har kommet etter at jeg traff Merethe, overlater resten av tolkningen til dere).
5-10 km:
Høyeste punkt i den første halvdelen av løypa kommer etter 6 km. Noen flate hundringser følger, før det er lettløpt gjennom Frognerparken og ned til Skøyen igjen.
God-følelsen fortsetter og jeg prøver å ikke fokusere på km-skiltene...istedet er fokuset rettet mot en av mine store utfordringer som mosjonist...næringsinntak.
Jeg har alltid vært redd for å innta næring under løp fordi magen ofte slår seg vrang.
I år har jeg øvd littegrann mer på det.
Ved drikkestasjonen på Skøyen tar jeg noen slurker vann.
Disse 5 km går på 19.04 og en snittfart på 3.49/km, godt hjulpet av nedoverløpingen.
Fortsatt 51.plass og nr 9 i klassen.
10-15 km:
Flatt parti.
Langs Frognerkilen og Tour de Finance,
der jeg har hatt utallige økter de siste årene.
Dagens første tunge periode åpenbarer seg.
Allerede.
Maraton-ekspertene sier at de første 30 km må komme billig.
Lite som føles billig der jeg stamper bortover langs fjorden.
Videre gjennom Tjuvholmen, Aker Brygge og rundt Akershus Festning.
Her er det masse liv rundt løypa og på førsterunden koster det lite å smile tilbake som svar på heiarop.
Jeg motstår fristelsen til å sette seg ned på uterestauranten til Olivia og bestille en Prosciutto-pizza.
Det løsner igjen.
Jeg føler meg sterk idet vi går inn i løypas tøffeste stigning.
10-15 km går på 19.28.
3.54 fart.
Jeg ligger 1,5 minutter foran drømmen om 3.49 og mer enn 2 minutter foran pers-målet, men det er 27 km igjen som er lengre enn mine lengste løpeturer hittil i år.
46.plass totalt.
Nr 8 i klassen.
15-20 km:
Gjennom sentrum og inn i motbakkene rundt St.Hanshaugen.
2-2,5 km med mye stigning til å være maraton-løype.
Jevn stigning, men også noen kneiker på et par hundre meter der det er skikkelig bratt.
Den schizofrene livsfølelsen underveis i et maraton viser seg nok en gang frem.
Jeg har gått fra å føle meg bra etter 8 km, til dårlig etter 12 km, før følelsen nå er knakende bra.
Det flyter godt oppover.
Jeg hører på pustingen til de andre at de jobber hardere enn meg. Hadde dette vært gamle dager, så hadde jeg nok løpt fra gruppen her (med tilhørende bråstopp 10 km senere).
Men jeg har blitt eldre.
Jeg har blitt smartere.
Ordene fra super-kommentator og Breaking 2.30-generalen Jann Post sitter klistret til hukommelsen.
"Løp de første 30 km med hjernen og de siste 12.195 meterne med hjertet".
Vi er på toppen etter 18 km.
2 lettløpte km ned igjen til sentrum.
Fra 15 til 20 km: 19.52 / 3.59 fart.
43.plass totalt / #7 i klassen.
20-25 km:
Den siste km før runding halvveis skjer på Karl Johan, forbi Stortinget og ned mot Rådhusplassen.
Brostein.
Adidas Takumi Sen skoene gir lite demping mot brosteinene.
Jeg har valgt god løpsfølelse fremfor demping og var litt spent i forkant på om 42 km var litt for langt for disse aggressive skoene.
Føttene smadres.
Leggene stivner.
Likevel passeres den første halvmaratonen med en god følelse.
1.22.18.
Snittfart 3.55/km.
2-2,5 minutt raskere enn skjema.
Likevel føles det som det er mer krefter igjen i energibanken og det er med godt mot jeg tar fatt på runde 2.
 |
| Passering halvmaraton. Foto: Per Inge Østmoen, Kondis.no |
Gruppen jeg har løpt med hele veien blir mindre og mindre.
Jeg setter små delmål.
Første etappe: komme seg til motbakkene etter 23 km.
Følelsen er fortsatt veldig god.
Jeg prøver å ta en slurk vann eller sportsdrikk ved hver drikkestasjon. Jeg har fått ned en gel etter 17 km og nå finner jeg frem gel nummer 2.
19.37 mellom 20 og 25 km.
42.plass totalt / 6 i klassen.
25-30 km:
Jeg må jobbe mer for å holde gruppa i motbakkene opp til Frognerparken. Det føles som om farten er skrudd opp ett hakk, men det er nok bare distansen som setter spor.
Det lettløpte partiet ned mot Skøyen igjen er velkoment. 30 km veggen nærmer seg, den veggen som knuste meg i maraton-debuten i 2012, men som jeg håndterte langt bedre i 2013 da løpsopplegget var smartere.
Hva nå?
Vi runder på Skøyen og setter kursen mot Frognerkilen.
Jeg føler meg sterk.
19.10 / 3.50 km på denne 5 kilometern.
40.plass totalt / 6 i klassen.
30 km passering på 1.57.08.
3.55/km.
30-35 km:
Jeg bruker en del tulle-krefter på de første flate kilometerne etter 30k.
Ligger litt foran i feltet, tar vind og løper ujevnt, motivert av at vi tar innpå gruppene foran.
Jeg bruker 34 km som delmål.
Da vi skal passere Rådhusplassen for siste gang.
Da heiagjengens entusiasme skal smitte over og gi energi til de siste 8 km.
Vi runder på Tjuvholmen, løper Aker Brygge strekningen og svinger høyre forbi fiskebåtene.
Jeg legger meg helt til venstre i gruppa slik at det blir lett for heiagjengen å se meg.
Ingen velkjente rop.
Ingen søte smil.
Heiagjengen, utvidet for anledningen, Merethe og 5 småtroll, er noen minutter for sent ute.
 |
| Heiagjengen ankommer litt for sent. Undertegnedes pessimistiske tidsskjema får ta skylden. |
Om det er fraværet av heiagjengen eller om det er 34 km asfaltgamping som er årsaken vites ikke, men maratonveggen treffer meg akkurat idet vi passerer 34 km skiltet på Rådhusplassen.
3 stk fra gruppen siger litt i fra idet vi løper forbi Akershus festning.
 |
| 3 fra gruppen siger litt i fra ved passering 34 km. Foto: Frode Monsen, Sportsmanden.no |
30-35 km går på 19.43 /3.57 pr km.
29.plass totalt og 5.plass i klassen.
35-40 km:
Luken til de 3 som siger i fra blir større.
5 meter.
10 meter.
15 meter.
Jeg hører skritt som nærmer seg bakfra og for første gang i løpet er jeg på defensiven. Dårlig timing siden løypas tøffeste parti nærmer seg med ny motbakke opp rundt St Hanshaugen.
Jeg kjenner antydning til hold og i 5 minutter er det en kortvokst, men jeskla sprek spanjol som stjeler tankene mine.
Javier Gomez.
Legenden i triatlon-miljøet som for 14 dager siden løp om seieren i VM halvdistanse, men som plutselig gikk fra 3.10 fart til gange grunnet hold og magekramper.
Jeg husker de britiske kommentatorene: "he really needs to focus on his breathing now...inhale through the nose...."
Det er det jeg fokuserer på nå.
Luft inn via nesa, skikkelig utpust, blikket høyt.
Det hjelper.
Avstanden til de 3 foran stabiliserer seg idet vi går inn i bakken.
Jeg er hard med meg selv oppover.
Skyver smertene vekk fra bevisstheten.
Fokuserer bare på å sette den ene foten foran den andre.
Akkurat i det NRKs reporter skal løpe ved siden av Marthe Katrine Myhre opp det bratteste partiet er jeg oppe hos henne igjen.
Bakken føles uendelig lang.
Endelig runder vi toppen.
Nå er det lettløpte 3 km igjen, men etter 39 km asfaltgamping er selv slake nedoverbakker som nåler i leggene.
Jeg kikker på klokka for første gang på lenge.
3 km.
12 minutter løping.
Hoderegningen tilsier høy 2.45 sluttid.
Det gir motivasjon foran de siste km, selv om beina bare blir vondere og vondere.
Tid 35-40 km: 20.21 / 4.05/km
27. plass totalt
5. i klassen
40-42,195 km:
Jeg klarer å øke farten.
Det føles hvertfall sånn.
En sving venstre.
Opp i ryggen foran.
Forbi.
Sving til høyre.
Jage mot neste rygg.
Den lille motbakken opp til Stortinget retning slottet.
En liten hump man ikke merker på en vanlig joggetur, men den føles stor som et alpe-fjell etter 41 km.
Ned på brosteinen.
Forbi Grand Hotel.
90 grader venstre.
Over Spikersuppa.
Brosteinen svir i føttene.
Adidas skoene klager.
Ny 90 grader venstre.
Opp bakken på andre siden av Stortinget.
Hvis den forrige lille bakken var et alpefjell, så føles denne som selveste Mt Everest.
Jeg halter meg over de imaginære 8.848 høydemeterne.
Høyre.
Høyre.
Oppløpet.
Nydelig følelse.
Jeg prøver å øke farten enda et hakk, men ha'kke sjangs.
"Heia pappa.
Heia Marius"
Der er heiagjengen, like entusiastiske som de alltid er.
Jeg strekker ut venstrehånda,
klar for high-five,
men treffer på under halvparten av dem og får kritikk av Fredrik etter løpet for nettopp det:)
Får inspirasjon til en siste kraftanstrengelse og vinner spurten mot den ryggen som har ligget foran meg siste kilometer.
3.47 fart på siste 2 kilometerne.
Lørdag kl 12.11:
Det føles helt herlig å slenge seg ned i målområdet.
Bare ligge der med lukkede øyne og nyte følelsen av ny personlig rekord.
Det blir 14 sekunder med nytelse, før jeg husker at barneløpene starter 12.30 oppe på Kontraskjæret.
Jeg lar pers-nytelse være pers-nytelse, rasker med meg en flaske vann, en banen og en bolle og småhalter bort til bagasjeoppbevaring.
Jogger i 6.40 fart bort til Kontraskjæret og rekker akkurat å se Herman, Emil, Fredrik og Tobias løpe sin 500 meter med stort engasjement og løpsglede.
Så er det Jacob sin tur.
Han løper hele 500 metern uten pause og mottar medalje med stolthet.
Pokemon-jakt og McDonalds-besøk følger, før t-banen tar oss hjemover etter en super dag i Oslo sentrum, der 19.000 deltakere og flinke arrangører skapte nok en september-løpsfest.
Oslo Maraton 2018.
2.45.28.
3.56/km.
Pers med 7 minutter og 10 sekunder.
Positiv splitt, men likevel meget fornøyd med løpsopplegget.
1. halvmara = 1.22.18
2.halvmara = 1.23.10
23.plass av 2.350 deltakere.
5.plass i klasse M35-39 av 239 deltakere.
Takk til podcasten Inside Running og Breaking 2.30 gutta for verdifull inspirasjon, og til heiagjengen som, i motsetning til undertegnedes mosjonist-nivå, alltid leverer heiagjeng-innsats i verdensklasse!
Og gratulerer til Marthe Katrine Myhre med sitt 5. NM gull på maratondistansen. Tusen takk for at du lærte meg hvordan man skal løpe en jevn maraton fra start til mål.
 |
| Foto: Frode Monsen, Sportsmanden.no |
Det trengs ikke en hånd en gang for å telle antall økter hittil i år med fart på 3.30 eller raskere, så her lukter det småskader, melkesyre og fortsatt såre achilles.
Hei Marius! Gøy å lese din egen skildring fra løpet. Stå på videre :)
SvarSlett