Det er rart.
Veldig rart.
Når triste ting skjer i nær familie...
... og når Berlins utallige museum skildrer forferdelighetene som skjedde på 1940-tallet.
...når tankene egentlig svirrer i alle andre retninger og et maratonløp bare blir en liten uvesentlig prikk i det som egentlig betyr noe...
...da er det veldig rart at underveis på de 42195 meterne fra startstreken til oppløpssiden, akkurat da og bare da, så er det likevel liksom kun kilometertider, løpesteg, gnagsår, utmattelse og baksiden av joggeskoene på han foran deg som kverner rundt oppe i hodet.
Rart og litt bra kanskje.
Berlin maraton.
Sesongens siste konkurranse.
Sesongens desidert lengste løpetur.
Reisebrevet under starter i en landsby utenfor Norges hovedstad og ender i asfaltjungelen i den folksomme hovedstaden i Europas midtpunkt.
LØRDAG:
Reiseskjemaet var som alltid ettertrykkelig printet inn i excel og nesten planlagt på sekundet.
Men allerede på første ledd i reiseplanen slår skjemaet sprekk:
den 0730 bussen jeg skal ta fra Blommenholm til flytoget i Sandvika, den finnes ikke. Første buss er 830.
Rådvill og forvirret river jeg i stykker reiseskjemaet og skjønner at det må improviseres. Tar sekken på ryggen, bagen i hånden og løper på terskel og på sommersko med altfor tynn såle gjennom skogen og videre mot Sandvika.
Kommer frem til togstasjonen anpusten og pustende som et ukrainsk kraftverk, med høye laktatverdier og krampetrekninger i føttene.
Hiver meg inn på toget og tenker at de 3 km i 4.30 fart absolutt ikke var skrevet inn i treningsdagboka som optimal oppladning dagen før en maraton.
 |
| Første stopp: Sandvika |
 |
De tynne sålene på sommerskoene måtte byttes ut med løpesko.
Reisen hadde såvidt startet og beina var allerede slitne.
Vant ikke mote-prisen på Gardemoen denne gangen heller. |
 |
Andre stopp på reisen:
gate 42 på Gardemoen |
Kaster meg inn på rad 11 på et Norwegian-fly stappfullt av lange, slanke mosjonister. Åpenbart flere enn jeg som skulle til Berlin for å løpe denne helgen. Tilfeldighetene gjør at jeg havner ved siden av Eirik og Andre, Strava-kamerater fra Asker. De snaue to timene i lufta gikk dermed kjempefort og var fylt med skrønehistorier og deling av ambisjoner og erfaringer.
 |
Stopp 3: bagasjebåndet på
Berlin Schönefeldt flyplass i Berlin. |
 |
Stopp 4:
NH Collection Hotel i Friedsrichstrasse,
en drøy kilometer fra startområdet |
Rakk akkurat å møte de andre i reisefølget til lunsj, før jeg sjekket inn på hotellet og så videre i retning t-banestasjonen for transport til startnummer-utdelingen.
 |
Startnummerne ble utdelt på en gammel,
nedlagt flyplass 6 t-bane stopp unna. |
 |
Berlin er en del av World Marathon Majors sammen med
Tokyo, London, New York, Chicago og Boston. |
Etter å ha trålet gjennom verdens største expo-område og fisket med meg startnummer-posen var det tilbake til hotellet og klart for dagens andere løpetur...denne gangen en tur som faktisk var planlagt i treningsdagboka.
Ble en rolig halvtime rundt i den nordlige delen av Berlin sentrum.
Sola skinte.
Temperaturen var som en herlig høstdag hjemme i Norge.
Perfekte forhold for løping.
Knipset litt bilder, tok et par, korte fartsøkninger og konkluderte med at beina kjentes ganske bra ut.
Sushi-middag sammen med de andre (sushi kvelden før?! nytt for meg). God stemning rundt bordet, alle sammen klare for å løpe sitt beste en god natts søvn senere.
SØNDAG:
Løpsdag!
Opp 6.00.
Gned søvnen ut av øynene, slukte 3 brødskiver med syltetøy og helte i meg et par kopper kaffe.
0815 -> spasserte med Petter og Jann bort til det enorme startområde i Tiergarden-parken.
Bokstavelig talt titallstusen løpere som småjogget, smilte, hilste og gledet seg.
40.000 løpere som skal starte samtidig.
På brede tyske veier.
Spent stemning.
Først masse larm, men når klokka nærmer seg 09.00 så blir det helt stille.
Speakeren teller ned, ballonger slippes i lufta, pistolskuddet går i været og folkemassen beveger seg sakte, men sikkert mot startstreken.
Therkelsen's jakt på sub 2.50 kunne starte.
"Hjelp, så mye mennesker.
Her løper vi i kø.
Ja, ja, får bare roe ned...det åpner seg snart"
Målet var 2.50, men langt der borte i horisonten så jeg både 3.00 og 3.15 ballongen. Jeg skulle stilt meg mye lenger frem i startfeltet.
Jeg hadde egentlig tenkt å ikke kikke på klokka før etter 5 km, håpe at åpningstempoet ville gi en passering rett under 20 minutter.
Det var løpere overalt og etter 1 km måtte jeg bare kikke på klokka.
"4.17 på første kilometer.
Shit."
Ikke den starten jeg håpte.
Ble utålmodig og begynte å spurte frem når åpninger åpenbarte seg. Helt tullete, koster mye mer enn det smaker.
Beina er ok og frem mot første 5 km merke håper jeg at tempoet har stabilisert seg på riktig nivå.
"20.27.
Ja, det er ok. Betyr at jeg har løpt de 4 siste kilometerne rundt 4.00 fart. Hold det der"
Maraton er en tålmodighetsprøve.
Det skal helst kjennes billig ut den første halvmaratonet, helst enda lenger også.
For man vet at det er da det begynner...etter 30-35 kilometer. Det er da man merker hva slags dag dette blir.
Sola steker allerede og skjønner at det kommer til å bli en ganske varm dag. Prøver å drikke noen skvetter med vann på hver eneste drikkestasjon.
Jeg kjenner meg bra, men føler ikke at kilometer-skiltene kommer raskt nok. Omsider nærmer man seg 10 km-markeringen.
"20.16 de siste 5 km.
OK Marius, dette går ikke fort nok.
Farta må opp ett hakk".
Nå åpner det seg.
Bevare meg vel, fortsatt enormt med løpere i løypa, men null problem å løpe sitt eget løp.
Tar først igjen 3.00 ballongen etter 11-12 km og ser Anders i Vidar-drakta ligge bak den som en klegg, helt i takt med sitt eget 2.58 skjema.
Løper hele tiden forbi mange løpere, men liker ikke helt at tankene begynner å tenke på hvor langt det er igjen.
Feil fokus, Marius.
"30 km igjen!!
Dette føles ikke billig.
Og jeg har allerede tapt 1 minutt til tidsskjemaet.
hmmm.."
Rart hvordan det svinger så mange ganger i løpet av et maraton.
Mellom 10 og 20 km var nesten det verste.
Den mila føltes veldig lang.
Løper på 20.11 mellom 10 og 15 km, men føler det koster mer krefter enn det bør, og når magen hvisker om hold, så blir tankene ytterligere negative.
5-km mellom 15 og 20 km går på 20.30 og tendensen er negativ.
Har funnet en gjeng som løper i samme tempo og følger disse frem mot passering halvveis.
Første halvmaraton går på 1.25.48.
"Det betyr at jeg må løpe negativ splitt.
1.24 på siste halvmara.
Det blir tøft, men jeg skal jammen prøve".
Tankemoduset snur igjen.
Negativ hvisking til seg selv blir nå positiv.
Har løpt mer enn halvveis, nå er det bare å telle nedover.
21 km igjen.
Heia Marius.
Jeg øker farta.
Tror jeg hvertfall.
Løper fra gruppa jeg har ligget i.
Smiler i retning av heiaropene fra publikum, som omkranser løypa absolutt hele veien.
Passerer mange og føler meg kanon.
Har i bakhodet det Jann Post sa på middagen kvelden i forveien:
"Ikke øk ved 20. Hold igjen til 30 km, kanskje til og med 35. Da kan man kjøre på."
Men jeg føler meg fantastisk nå og føler at km-skiltene kommer tett.
Setter meg delmål underveis.
"Se 100 meter der fremme.
En kar med norsk flagg på ryggen.
Første delmål er opp i den ryggen.
kom igjen Marius, dette går lett."
Opp i ryggen og forbi.
20.26 fra 20-25 km.
20.30 fra 25-30 km.
"Hm, det var skuffende.
Jeg følte at jeg løp fortere enn det her.
Duste-klokke."
Passering 30 km og jeg begynner å kjenne etter...kjenne om maraton-veggen dukker opp foran meg.
"Et maraton starter ved 30 km" sier de lærde, noe jeg selv oppdaget da jeg debuterte på distansen i Oslo i 2012.
"Ikke søren om den veggen skal komme å fange meg.
Se der...der er 31 km skiltet.
Ikke noe vegg som hamrer meg fast til asfalten her"
(på dette tidspunktet er forresten vinneren i mål på tiden 2.04.00. Det er bare å stille tredemølla på litt over 20 km/t og så holde den farta i 120 minutter. Det er så fort det)
31 km.
32 km.
"En mil igjen.
En liten mil.
Hva viser klokka?
Rundt 2.14.
Jeg skal perse hvertfall.
42 minutter herfra til mål bør jeg klare.
Skal ha pers."
Får med meg noen gel fra matstasjonen.
Spiser bittelitt av gangen, livredd for at magen ikke skal tåle.
Men trenger litt boost, for føles ut som det går et kvarter før neste kilometer-skilt åpenbarer seg.
33 km.
9 kilometer til mål føles plutselig veldig langt.
Holder ok tempo og passerer fortsatt mange, men kjenner at jeg kjemper med meg selv og også litt mot meg selv.
Prøver å flytte fokus fra at det er langt igjen, flytte fokus bort fra hofta faller litt sammen og at løpesteget kneler. Bryter istedet opp i flere delmål.
"Nå løper du til 35 km.
Da kan du sjekke ny 5 km-passeringstid.
Så er det 37 km...da er det bare 5 igjen.
Så er det 40. Kun 2 igjen.
Det klarer du"
34 km.
35 km.
20.26 mellom 30 og 35 km.
Bra løpt.
Løper fortsatt jevnt, selv om det nå føles som det går betydelig saktere enn for 10 km siden.
"7 km igjen.
Det er jo ikke så langt.
Jo din dust, det er langt.
Klapp igjen."
De neste partiene føles ut som en evig vei langs tysk asfalt.
Lange, brede strekninger.
36.
37.
Ser flokken av løpere slynge seg gjennom høye bygninger langt der fremme. Tenker at jeg skal klare å løpe de siste 5 km på 21 minutter. Kikker på klokka.
"2.53. Det er mulig.
Kom igjen.
Sub 2.50 toget har passert for lengst, men 2.53 smaker jo fint det også"
38 km
39
40
Må jobbe for hver meter.
Tar rundetid på klokka.
20.55.
Nå går det saktere.
Men 2 km igjen.
Bare 2 km.
Det er jo bare en spurt langs Frognerkilen, der jeg hatt hatt titalls intervalløkter i år.
Hodet sier at det er på tide å sette inn sluttspurten, men beina vil ikke.
41 km.
Selv ikke når vi svinger brått venstre og Brandenburger Tor åpenbarer seg rett foran oss. Selv ikke kommer det noen fartsøkning.
De store søylene kommer nærmere og nærmere, men føles som de aldri kommer nærme nok.
Under Brandenburger Tor.
Rød løper herfra til mål.
Masse heiarop.
Kjenner smilet.
Sitring som rister i kroppen.
Vond bein, sliten kropp, glade tanker.
Bryter målstreken og 42195 meter i Berlin er gjennomført.
2.52.38.
Pers med 6 minutter.
2,5 minutter bak målet om sub 2.50.
Kjempefornøyd likevel.
Første halvmaraton på 1.25.48.
Andre på 1.26.51.
Noe positiv splitt, men absolutt godkjent.
4.05 per kilometer.
Nr 883.
Premien var noen kalde øl i solsteken sammen med de andre.
Det var mange perser å feire.
Lørdagen ble avsluttet med felles middag.
Nye skrønehistorier ble skapt.
Nye minner lagret i hukommelsen.
Nye målsettinger satt.
Topp gjeng av særdeles spreke folk.
SØNDAG:
Hadde ikke fly før sent på ettermiddagen, så etter frokost var det på tide å ta severdighetene i Berlin i nærmere øyesyn, kombinert med nye historier og restitusjon av slitne bein.
 |
| Morgenkaffe i den Berlinske høst-sola |
 |
| Rester av Berlin-muren og skillet mellom Øst og Vest |
 |
Kø foran Brandenurger Tor også den gangen,
men i en litt annen sammenheng enn under Berlin Maraton |
 |
| Checkpoint Charlie |
 |
Vi måtte le da VG skrev om Jann's løp
og postet denne som hovedoppslag
på nettsiden,
sammen med "Obama og Putin i toppmøte" |
 |
Et av søndagens høydepunkt var da Tonje
måtte bære Petter's koffert grunnet sistnevntes støle bein.
Da lo jeg godt. |
