Oslo Halvmaraton: 1.20.44 - en absolutt godkjent sesongavslutning

September er løpemåned.
September er Oslo maraton.
Og september er løpekonkurranse for hele familien.

Forberedelsene startet allerede ved frokostbordet.
Emil studerte løypeprofilen, mens Tobias hadde byttet pysj med løpeklær før hanen galte.
Vi lot t-banen føre oss inn til Oslo sentrum og folkehavet. Vi peilet oss øyeblikklig inn på Spikersuppa og familien Therkelsen var klare: 
Emil i mini-barneløpet, Tobias på Barnas maraton, pappa på halvmaraton og mamma som udiskutabel logistikkansvarlig og sjølvaste sjefen for heiagjengen.

Emil studerte ivrig løypekartet og
forberedte seg på hvor han skulle sette inn støtet
i Mini-barneløpet

Med startnummer 36359 var Tobias
veldig klar for deltagelse i
5-7 års klassen i Barnas Maraton

Emil var førstemann ut.
150 meter i slak motbakke oppover Karl Johan mot Stortinget.
På brostein.
Under Sentrumsløpet i mai ville Emil mer sitte på skuldrene enn løpe selv, men denne gangen var det full spurt frem til målsnora. Emil er lettere på foten enn oss andre i familien og suste oppover brosteinen som en gaselle.
Medalje i mål og stort smil fra lillegutt.
En super start på dagen.

150 meter spurt og like blid.

Så var det storebror sin tur.
Av antallet barn som stilte seg opp, så må man jo konkludere med at Barnas Maraton er et av de største trimløpene i Norge faktisk. Det må jo ha vært nærmere tusenvis av smilende barn i startområdet.
En fryd å se på.
500 meter i sentrumsgatene.
Full spurt hele veien til ekkoet av heiende foreldre.
Full spurt kombinert med pågangsmot, brede smil og mestringsfølelse. Barn i aktivitet er en herlig skue.
Tobias og kompisen Markus kom fossende over målstreken og tok stolt imot medalje og premiepose.

Tobias og Markus etter 500 raske meter

Startnummer 36359, en Barecelona-shorts
og en velfortjent medalje

Premiepose med diverse stæsj er alltid populært

Topp stemning etter topp innsats

Så var det pappa sin tur.
Logistikksjefen og guttene tok seg en velfortjent tur på cafe, mens eldstemann i flokken startet oppvarmingen i gatene rundt Rådhusplassen. Sammen med tusenvis av andre (tror det var 13.000 påmeldte på halvmara-distansen), blant annet Stian og Kristian.

Målsetting i forkant: sub 1.20.
Planlagt løpsopplegg: 2 x 10 km på 2 x 38 min, og en rask siste km. Ville gi 1.19.XX med ca 3.48 min pr km i snitt.
Hadde bestemt meg for å kikke lite på klokka og heller løpe mer på følelsen.
Startskuddet gikk. 
Tok det kontrollert ut fra start. 
Holde igjen - holde igjen.
Ser i etterkant at det likevel gikk ganske fort i starten med km-tider på lave 3.40 tall tross noe stigning opp Drammensveien.
Følte meg ganske lett i beina.

Følte selv at jeg løp litt for sakte mellom 4-8 km, men sjekket klokka ved 11 km og rask hoderegning tilsa at jeg var akkurat på skjema. Magen var under kontroll, beina var fine og jeg økte farten (hvertfall føltes det slik i forhold til de rundt meg).

Følelsen ble egentlig bare bedre og bedre. Tok hele tiden igjen mange løpere og begynte å få troen på at sub-1.20 var innen rekkevidde. 
Den tunge bakken opp langs Botanisk hage svei i leggene, men tok fortsatt plasseringer og følte det var på tide med en ny sjekk av klokka. Oj...har ikke gått fort nok. 
1.02 på klokka. Må løpe siste 5 km på 18 minutter.
Prøvde å øke farten enda mer og følte selv at jeg klarte det.
Dessverre lyver klokka sjeldent og når den siste km på vond brostein, med den tunge lille bakken opp forbi Stortinget er unnagjort og jeg krysser målstreken er det 45 sekunder for sent til å løpe sub 1.20.

1.20.44.
Nr 105 av 5207 menn på distansen.
Lå som nr 150 etter 4 km og på 145.plass halvveis, så er ganske fornøyd med andre halvdel likevel. 
Har tatt et steg på løpinga i år og det er jeg veldig fornøyd med når såpass mye av mosjoneringen går til andre aktivitetsformer som sykkel, ski/rulleski og svøm.
Og ser på den voksende gråtonen i hårmanken at alderen blir høyere og da er det jo ganske bra å løpe 1.20 på Oslo halv. Løp jo på 1.34 når kalenderen viste 6 år yngre.

Store klemmer av verdens beste støtteapparat
er alltid det beste etter løp

Tobias godkjente tydeligvis ikke 1.20.44
...tommelen ned?

Kristian og Stian, som alltid bitre konkurrenter-men-likevel-super-gode-kamerater, løp knakende jevnt første mila. Så seig Kristian sakte ifra og fikk noen sekunders ledelse, en ledelse han kjempet knallhardt for å beholde hele veien inn.
Gratulerer til begge to med solide personlige rekorder:
Kristian på 1.35
Stian på 1.36

Post-konkurranse avslapning i september-solen på Rådhusplassen. Merethe, Tobias, Stian. Emil i vogna og assistent-direktør i heiagjengen Henrik (skjult bak mann). Kristian ikke tilstede da bildet ble tatt, mest sannsynlig i munndiare-dialog med tilfeldig forbipasserende utenfor kameraets vinkel.

De kalde fakta fra løpet.
Ser ut som jeg hadde det veldig trått mellom 8 og 16 km faktisk.
Følelsen sa noe annet, men klokka lyver neppe.

Da takker aldrende hobby-mosjonist Therkelsen (populært kalt Kalven, ethvert bilde av knærne forklarer årsaken) for seg i mosjonsist-sesongen 2014.
Men etter kveldens restitusjon i form av putekrig, 14-15 tap mot Tobias/Uruguay og levende-lys middag med verdens flotteste kone er selvfølgelig nye mosjonistdrømmer allerede skapt....neste år!