Kroppen rett og slett lengtet etter sluking av 42.195 meter i Oslos asfaltjungel.
Det var klart for Oslo Maraton 2013.
Merethe og barna var "sendt" hjem til Skien.
Vegg og dør i vindfanget på programmet.
Martin, Stian og jeg.
Litt sånn kommunalt over oss (spøkefullt ment) siden Martin jobbet, og Stian og jeg stort sett kikket på med hver vår glovarme kaffekopp i hånden. Fredag ettermiddag/kveld.
Deretter gullrekka på tv med hver vår kylling og beina høyt.
Psyket hverandre opp foran lørdagens krig mot klokke og kropp.
Stian på halvmaraton. Vi to andre på den doble distansen.
Oslo viste seg fra sin beste side.
Strålende sol og lite vind.
22.000 deltagere, og veldig gledelig, minst det samme som tilskuere gjorde september-lørdagen til en folkefest.
Martin og jeg startet allerede 9.40.
12.39 lå jeg på ryggen i målområdet. Utslitt kropp omsvøpet av en vidunderlig følelse. Når Røde Kors-mannen spurte om jeg var ok ga jeg han et salig smil i retur.
Det som skjedde mellom 9.40 og 12.39 var følgende:
På maraton-debuten ifjor (3.02) gikk jeg på en skikkelig smell på siste 15 km etter en altfor hard åpning. Det skulle ikke gjenta seg. Planen var klar: finne 3.00 ballongen (/fartsholderen) og holde meg der så lenge som mulig. Løpe et mest mulig jevnt løp med km-tider rundt 4.15 = sub 3 timer i mål.
Første mila gikk lett. Passerte på rett under 42 minutter.
Prøvde å løpe så billig som mulig og følte at jeg klarte det.
Større utfordringer på andre mila:
tissa-trengt: skal/skal ikke? Valgte skal og kvittet meg med noen desiliter på Akershus Festning's grunnfjell. Tapte 20 sekunder og måtte bruke litt krefter på å komme opp i ryggen på fartsholderen igjen.
Hold etter 18 km.
Klarte akkurat å holde holdet (dårlig skrevet, men kom ikke på noe annet) i sjakk og bite meg fast i 3.00 gruppen.
 |
| Midt i 3.00 gruppa. Takk til Marius Aaserud for bilde og herlig heiing. |
Da hadde vi passert halvmaraton på akkurat 1.30.
 |
| KM-tidene (hentet fra Garmin-klokka, så litt uoffisielle. Klokka målte 42,5 km totalt) |
Begynte å få troa på at det kunne gå.
Bakken opp til den Botaniske hage for tredje gang. Lang og slak. Blytung.
37 km passert da vi var på toppen.
"Kjør på de som har krefter" ropte fartsholderen. Jeg prøvde å øke farta kontrollert. Fikk en bitteliten luke til den virtuelle 3 timers grensen. Beina begynte å forvandle seg til tømmerstokker, men jeg var så nære....så veldig nære den drømmen jeg har bært på noen år nå...om å løpe maratondistansen under 3.00.
Forbi operaen.
3 km igjen.
Nesten så man kan lukte målseilet. Likevel langt igjen.
Nye små høydemeter opp til Karl Johan. Små høydemeter, sikkert 8848 millimeter, men det føltes ikke slik.
Føltes som 8848 meter: Mt Everest.
Verdens høyeste fjell sto mellom meg og målseilet.
Klarer likevel å presse km-tidene ned under 4.00 på 3. og 2. siste km.
Stian, som skulle starte sin halvmaraton senere, heiet motiverende og ivrig.
Brosteinene på Karl Johan. Ja, jeg vet at de ikke akkurat er kastet ned på jorda som partiene i Paris-Roubaix, men det var slik det føltes. Som nåler inn i ømme fotblader.
Ny bakke.
Den forbi Stortinget.
Føltes som Andesfjellene.
 |
| 800 meter igjen. Griner på nesa. Foto: Stian Thommesen |
Redd jeg skal rote bort forspranget jeg har bygd opp de siste 3-4 km.
Så bryter jeg den...målstreken.
Ruller rundt i en kollbøtte.
Blir liggende...lenge.
Martin åpner hardt i sin debut på maratondistansen.
Første halvmaraton på 1.42.
Fort. Raskere enn skjemaet til hans egen målsetting på 3.30.
Beina føles fine. Derfor blir Martin med på fartsøkningen da
hans følgesvenn på første halvdel setter opp tempoet gjennom Vika og til Skøyen. Den berømte 30 km veggen nærmer seg og den fanger Martin slik den fanger de fleste maraton-debutanter.
"En maraton starter ved 30 km" sier eventyret. Vi som har opplevd denne veggen kan trygt skrive under på at akkurat den sannheten ikke er noe eventyr.
Martin holder koken på en flott måte, men etter 37 km er det stopp. Rask løping forvandles til kramper og vond gange.
Fristelsen om å sette seg inn i en Oslo Taxi-Mercedes kommer nær realisering. Kjemper seg inn på 4.00.
Neste gang kommer han til å klare målet sitt om 3.30, det er jeg sikker på. Erfaring er viktig i maraton, noe både Martin og jeg nå kan skrive under på, begge to fanget av 30 km's veggen i hver vår debut.
Stian debuterte på 10 km i fjor. I år har han utvidet til halvmaraton og satte allerede i våres en god tid i et løp i Haugesund (1.46).
Siden den gang har han fortsatt å levere solid formstigning (noen spesielt Birken-rittet var en klar indikasjon på), så målet om sub 1.45 og en drøm om sub 1.40 var absolutt realistisk.
 |
| Etter 8 km så Stian usedvanlig lett og sprek ut da han passerte over Rådhusplassen. |
Etter nærmere øyesyn på pulsklokka i etterkant kan man trygt fastslå at maxpuls-testen fra i vinter undervurderte hjertets maksimale antall slag.
Vel halvveis lå Stian an til en tid ned mot 1.35.
Da kom smellen: beina tyngre og magen i det vrange hjørnet. Resten av løpet ble en kamp mot egen kropp, men det var ikke snakk om å gi seg. At han kjemper seg inn til 1.48 på tross av en veldig tung siste halvdel vitner om potensiale om langt bedre tider enn persen på 1.46. Jeg tipper på 1.30-tallet i 2014.
Tilbake til meg og mitt, noe som må ha virket utrolig dumt, kjærlige smil til den hyggelige Røde Kors mannen med skjegg, røde bukser og refleksvest. Jeg er veldig, veldig, veldig glad i verdens vakreste kone, så håper ikke han misforsto og trodde at det salige smilet mitt var invitasjon til noe som ikke forbindes med maraton-arrangementer.
Følelsen av å bare ligge var helt herlig.
La oppussing være oppussing. Glemme de tusen sidene med pensum som burde vært lest.
 |
| Pensumlitteraturen er mer omfattende (desverre) enn det Iphone-kameraet klarer å illustrere. |
La de vonde beina, de såre føttene påminne om at jeg hadde klart det....jeg hadde klart målet mitt om å løpe sub 3 timer.
Det hårete målet som har ligget der siden 2009. Da det å løpe 42.195 meter under 180 minutter virket som en urealistisk dagdrøm.
Nå er den realisert.
Er veldig fornøyd med gjennomføringen.
Og veldig stolt over å ha lyttet til de som har løpt maraton så mange ganger mer enn meg...de som sier at folk setter sine beste tider med negativ splitt (siste halvdel raskere enn første halvpart). Det klarte jeg i dag = under 1.29 på siste halvmaraton.
En herlig avslutning på sesongen.
Tusen takk til mine nye Adidas Boost sko.
En nytelse å løpe med.
...og ikke minst tusen takk til arrangøren og folkemengdene av tilskuere som stilte opp for å gjøre løpe-kilometerne i Oslos asfaltjungel for 22.000 mosjonister til en topp lørdag i september.
Lørdagen fortsatte som fredagen ble avsluttet.
Oppussing.
Og den fortsatte med den samme rollefordelingen: Martin jobbet hardt (tusen takk Martin, du er uvurderlig hjelpsom), mens Stian og jeg kikket på.
Takk for en flott helg, gutta boys.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar