Jeg er overkokt i pappen og føler meg mer svidd enn burgerne på den glohete risten.
Det er 9.juni og bryllupsdag, men mannen i huset, som i flere dager har lovet både gastronomisk grillmat, være keeper i hage-fotball og armkrok til langt utover sommerkvelden, er på felgen.
"Selv halvdistanse har blitt for langt for denne gamle skrotten" tenker jeg, mens burgere, koteletter og kyllingspyd blir lempet over på fatet med en halvhjertet kraftanstrengelse.
Omtrent 12 timer tidligere.
Vi speider utover Øyeren, et idyllisk stoppested for smeltevannet i Glomma, mens vi husker hva arrangør Werner hadde skrevet i forkant; "dette året blir nok varmen en større utfordring enn kaldt vann i Øyeren".
Vi er klare for Halv-Fet triatlon 2018, en halvdistanse som da tilsier 1900 meter svøm, 90 km sykkel og 21,1 km løp.
Vi er Marianne, PK og undertegnede, samt ca 60 andre.
Morsomt å møte mange kjente og mange nye bekjentskaper fra Merida Tri.
Stranden i Gransvika, ca 45 minutters kjøring hjemmefra, tjener som start, mål, T1 og T2.
Beliggenheten er perfekt.
SVØM:
Dere 3-4 faste lesere av bloggen (forresten, med tanke på elendig hyppighet på blogg-innlegg det siste året, så er det vel rett og rimelig å forvente omtrent 50% churn, så...til dere 1-2 faste lesere så vet dere at han undertegnede, han med det stadig mer gråe håret og de like kalvete knærne, ikke er noen stor svømmer.
Det vil si, jeg var ikke noen god svømmer i 2016 eller 2017 tross at jeg hadde lagt ned ganske mange tusen meter i basseng, i sjø og i hav.
NÅ hadde både svømmebriller, våtdrakt, badebukse og alt som hører til blitt liggende i dvale fra august til mai, så forventningene var derfor ikke store at 4-5 hasteøkter de siste ukene plutselig på mirakuløst vis hadde skapt en norske versjon av Michael Phelps.
Det var derfor med ganske/veldig små ambisjoner jeg klumset meg uti vannet rett før startskuddet smalt kl 9.
 |
| Disse to bildene, samt flere bilder senere, er tatt av Ola Morken. Anbefaler å følge han på Facebook for mange flotte bilder fra diverse konkurranser gjennom året. |
400 meter inn i vika, snu rundt en gul bøye, deretter utover i innsjøen for å runde Tjuvholmen (der tidligere års Halv-Fet arrangementer kunne melde om godt under 10 grader), før crawl-takene pekes i retning Ganvika-stranden igjen.
Med klumsete forsøk på teknikk snilte jeg meg fremover i det nydelige vannet...17 grader i vika, noen grader kaldere ytterst, men aldri sånn at det ikke var deilig å svømme.
Jeg følte at jeg var ute i en evighet og at T1 aldri kom nærmere.
Jeg snublet opp badetrappen og så høyt 38-tall på klokka.
Ganske fornøyd med det egentlig, selv om de raskeste svømmerne for lengst hadde forlatt skiftesonen.
Som mosjonist-triatlet er jeg alltid langt etter i starten.
Ikke bare som svak svømmer, men også som en av verdens aller tregeste i T1.
Bare spør svigerfar som på nært hold var vitne til T1-kaoset på AXTRI i 2017 og umiddelbart etterpå meldte at på hytta i sommerferien 2018 kunne svigersønnen bare glemme å ha med sykkel og joggesko hvis han ikke hadde trent på det skifte-greinene.
SYKKEL:
Noen minutter senere hiver jeg meg på sykkelen på rundt 20.plass.
Ny sykkel av året.
En Merida Reacto, ganske lik den Vicenzo Nibali vant Milan-San Remo på i 2018.
Uheldigvis for meg er han oppå sykkelen veldig langt unna å være haien fra Messina.
Kjetil fra Bike Fixx (https://bikefixx.no/) har satt på watt-krank på sykkelen, så for første gang i mosjonist-sykkel-karrieren har jeg fått bekreftet at jeg tråkker forsvinnende lite watt på flatene.
Da jeg også ikke hadde på noen tempo-bøyle hadde jeg ingen forventninger om å levere noen knall-tid på sykkel.
Vi syklet 2 runder av 45 km.
En småkupert løype med fin asfalt og lite trafikk.
Jeg holdt igjen litt i bakkene og prøvde alt jeg hadde å holde watten oppe på flatene, samtidig som jeg prøvde å hvile underarmene på styre for å hvertfall halvveis ligge i aero-posisjon.
Jeg tok igjen en del frem til vending etter 22,5 km.
Hold trøkket jevnt oppe de neste 4-5 milene (godt hjulpet av Merethe, Tobias, Emil og Gaute som hadde ankommet som verdens beste heiagjeng), men merket at jeg begynte å bli sliten, stiv og støl på de siste 2 milene.
Likevel veldig fornøyd da jeg gikk av sykkelen etter 90 km med en normalisert watt på 269 og en snitt-hastighet på 36,6 km.
Veldig fornøyd med det i en flat løype da jeg føler at jeg er relativt sett bedre når det er mange og lange bakker.
Såvidt jeg har lest på Allan Hovda's oppdateringer så tråkket han "bare" 10% høyere snitt-watt enn meg, men hadde betydelig høyere snitt-fart, noe som tilsier at han og de andre raske syklistene sitter mer aerodynamisk på sykkelen. Jeg hadde IKKE klart å tråkke 269 snitt hvis jeg hadde lagt mer vekt på sittestilling.
Sykkelen likevel en drøm å sykle på (elektroniske gir - jeg er frelst) og jeg gleder meg til den kan brukes i triatlonkonkurranser med enda mer motbakker.
Da tror jeg den blir perfekt.
Merethe og gutta heier på meg i T2.
"Ikke somle like mye som du pleier" sier bryllupsdag-daten min og smiler lurt.
Jeg klager på at jeg er sliten og gruer meg til å ta på joggeskoa.
For noen år siden følte jeg meg som en ganske brukbar løper i triatlon-sammenheng, men et par dårlige opplevelser de siste årene har gjort at selvtillitten skraper nede i grusen.
T2 går ok og jeg løper ut på 12.plass.
LØP:
Jeg åpner kontrollert.
Beina er møre og fra himmelen steker den samme sola som har overrasket oss nordmenn i en måned allerede.
Det er varmt som syden.
Først opp den brutale grusvegen til hovedveien, deretter noen asfaltkilometer før vi skal inn på grus.
Jeg passerer et par stykker og føler meg faktisk ganske bra.
Etter 2-3 km får jeg hold og må løpe litt med bremsen på.
2 stykker kommer forbi og jeg må se ryggene deres forsvinne.
Drikkestasjonen etter 6,6 km er kjærkommen.
Jeg nærmest kjærtegner de våte svampene vi får tildelt og han karen med vannslange er som sendt ned fra gudene.
10,5 km og ut på en ny runde.
Holdet begynner å slippe i motbakkene frem mot 12-13 km og det føles herlig å løpe steg der det er beina som setter begrensning og ikke den dumme magen.
Jeg tar tilbake noen plasseringer samtidig som jeg drømmer om å bare løpe videre etter målseilet, 5-10 ekstra meter for å kunne stupe rett ut i sjøen.
Farten holdes i jevnt tempo helt inn.
 |
| Ganske idyllisk målgang, ikke sant? |
Slutt-tid 4.46.
7.plass.
Veldig godt fornøyd.
Enda mer fornøyd er jeg av å tenke på hvor heldig jeg er av å ha venner som Marianne og Per Kristian.
Makan til innsatsvilje.
Ingen av dem har noen gang deltatt på en så lang triatlon og så bare kaster de seg på det...begge to.
Begge disponerer kreftene perfekt og kommer inn på tider i linje med målsettingene.
Marianne attpåtil som pall-dame etter en velfortjent 3.plass.
Jeg er imponert.
Gratulerer!
Vi koser oss noen timer på stranda.
Gutta har fått svømmehetter av arrangørene og imiterer sin egen triatlon i strandkanten: svøm - høye kneløft som substitutt for sykkel og løping til kiosken for is-kjøping som den avsluttene delen.
Tusen takk til arrangørene for en helt super dag i Gransvika.
Arrangementet anbefales virkelig.
Tilbake til kveldssolen i hagen lørdag.
Jeg har vondt i hele kroppen, men maten glir ned til slutt.
Jeg orker en øl, to keeper-redninger og 10 minutter med armkrok før jeg sovner snorkende på sofaen.
Selv halvdistanse har blitt for langt for denne gamle skrotten.
