Aller først, tar av meg hatten for evigunge Bjørndalen. Sinnsykt morro. Rått!! Og opptakern på pvr-dekoderen kommer til å få kjørt seg utover kvelden med alle de norske høydepunktene allerede på OL's aller første (ordentlige) dag.
Men om mulig enda viktigere.
I dag fikk jeg en skikkelig påminnelse om hvor mye jeg elsker Norge, Oslo og Nordmarka.
Elsker. Ja, det er sterke ord, men dagens 53 km i et eventyrlig vinterlandskap fortjener slike benevnelser.
Etter en uke med regn, advarsler om verdens verste smøreforhold og sportsbutikker utsolgt for rubb-ski, var det med en stor glede vi etter rennet kunne konstatere følgende:
Sol, trikkeskinner, tørr snø, vindstille, nysnø som prydet trærne.
Det var vakkert!
Holmenkollmarsjen 2014.
Jeg var debutant og i etterkant: masse honnør til arrangørene.
Dette var topp, profesjonelt og til tross for 5-6000 påmeldte var det full kontroll på alt.
Bil til Huseby, arrangørbuss til Sørkedalen og tusenvis av fakler møtte oss i 'nattemørket'.
Vanskelige smøreforhold ja.
Det umulige nullføret med værmeldere som sa nedbør. Som regn eller som snø?
Heldigvis skulle de siste dagers mildvær forvandles til noen få minusgrader, så resepten ble tørrvoks.
Barriere for meg: foran Birken og Marcialonga har jeg alltid levert inn skiene for glid-prepp. Foran andre renn har jeg bare glidet med LF6 enkelt og greit.
Nå var første gangen jeg la pulver selv. Glidsonen ble toppet med Rode FC1 og jeg rillet 1 mm rett foran og bak.
Festesonen:
Grønn Toko varmet inn. Avkjølt.
V40 varmet inn. Avkjølt.
2 lag Rode Violett
2 lag Rode Violett Ekstra.
Startet i pulje 2 kl 08.20.
Kom godt i gang ut fra start.
Var ganske isete og harde løyper i starten, men meldingene gikk på tørrere og tørrere snø jo lenger opp man kom.
Jeg staket bra opp mot Storebekkhytta og lå langt fremme i pulja.
Etter 6 km blir det mye brattere og skiene ga fortsatt ikke noe grep.
Men alle rulleski-øktene i høst har gjort meg til en bedre staker.
Fikk betalt for det nå.
Hadde ikke feste før etter en mil, men staket meg stadig fremover i feltet.
Vel oppe på platået etter 15 km følte jeg at jeg hadde fått en god start. Når sola i tillegg åpenbarte seg og Nordmarka viste seg frem fra sin beste side var det bare å smile.
Brukte noen sekunder ekstra på hver matstasjon: nøye på å få inn næring etter smellen sist helg.
Følte meg sterk i det lettere terrenget fra 15 til 30 km.
Skjønt lett og lett.
Selv om dette partiet ser lett ut på løypeprofilen så er det mye opp og ned. Jobbing hele veien.
Løypene var helt topp. Knallharde trikkeskinner. Tørr snø som ga feste.
Mellom 30 og 40 km var det løsere og her satt ikke skiene mine. Ingen som hadde gode ski hele veien i dag tror jeg, men jeg unngikk ising i den tørre snøen og gliden var god hele veien.
Ante ikke hvordan jeg lå an, verken tidsmessig eller plassering. Men hadde noen veldig spreke treningskompiser bak meg, noe jeg tolket som veldig positivt.
Overkroppen ble mer og mer sliten, men humøret var på topp hele tiden.
Vi nærmet oss stadig Holmenkollen. De siste km av løypa følger løypene vi har blitt så kjent med fra tv-skjermen. Her har Northug vunnet VM-gull og Johaug har trollbundet Norge. Kreftbeholdningen min nærmet seg et faretruende nivå og det var lite som minte om "barneski-renn". Men holdt bra inn og runden inne på stadion var helt herlig.
Var en fryd å svinge bak skiskytterblinkene, svinge krapt til høyre og glid inn på oppløpet.
Målgang i Holmenkollen på en fantastisk herlig dag.
Tiden 3.03 holdt til 108. plass av 3718 startende.
17. plass i klassen blant 452 jevnaldrende.
Veldig godt fornøyd.
Vanskelig å sammenligne fra gang til gang, men jeg rangerer dette som mitt nestbeste skirenn noensinne.
Restitusjonen ble tatt på Karsten og Petra-kino i Sandvika sammen med Emil og Tobias på 3 og 5 år. Det ble ikke mye restitusjon for å si det sånn, men veldig koselig likevel. Når de hadde tømt popcornet halvveis ut i filmen, Tobias måtte tisse og Emil turnet rundt i setet som en russisk ballerina var det like før krampene kom i både rygg, mage og armer. Men det gikk bra...for krampene kom ikke før vi hadde fotballkamp i stua før leggetid. Spania (les Tobias) vant 5-1 over Italia (les pappa) etter at dommeren (les Emil) hadde gitt opptil flere gule kort til begge spillerne.
Takk lørdag 8.februar.
En nydelig dag.
Ett av årets høydepunkter.
Helterennet.
42 km i nydelig fjellandskap.
Masse kjentfolk.
Nesten på hjemmebane siden vi har hatt hytte i området siden jeg var liten.
Publiserer resultatet først som sist.
DNF.
Did Not Finish.
Den Nitriste Følelsen.
Været blir som værmeldingen har spådd noen dager: mellom 5 og 10 minusgrader. Lett snøvær. Mye vind.
Når startskuddet går kl 11 er jeg godt plassert.
Men de bratte bakkene de første 3 km blir et slit.
Skiene er glatte.
Hadde nok vært litt vel forsiktig med antall lag og lengde på festesonen.
Under skiene:
Glidet med LF6.
Festesonen: V30 varmet inn.
3 lag Super Extra.
1 lag Rode T-line V0.
Taper en del plasseringer.
Kommer meg over toppen og puster som en strandet hval.
Winberg passerer meg og jeg klarer akkurat å få bakskiene hans før utforkjøringen.
Pulsen faller. Puster normalt igjen.
Staker forbi og avanserer noen plasseringer.
Løpet setter seg etter første matstasjon.
Ligger i en fin gruppe og har sikkert 20 mann foran i løypa.
Løsner litt etter 5 km.
Går fra gruppa og ser 3 mann, bla Dag Torp Hansen, 100 meter foran. Hodet er villig til å prøve, sender signaler til armer og bein.
Staker bra og bruker noen km på å hente inn disse 3.
Deretter går det fort til Sveigebru.
Passerer på 37.30.
Ca 1 minutt raskere enn i fjor.
Blir veldig glad og kjenner motivasjonen stige.
Kan se en stor gruppe noen hundre meter foran oss.
I bakkene opp mot blåløypa går det fort.
Klarer akkurat å henge med.
Sliter i motbakkene, men de løse sporene og nysnøen i løypa gjør at det er lettere å henge med på flatene.
Vi tar innpå.
Rett før blåløypa har vi kontakt med den store gruppa.
Her er Per Gunnar og her er Reinboth.
Motivasjonen stiger ytterligere.
Nå begynne bakkene for alvor.
Først Farhovd.
Henger bra med.
Utforkjøringen ned mot Møsvatn bærer preg av lite sikt.
Vi må nærmest gjette hvor løypa går.
Vi staker oss inn i bunnen av Angravli-bakken. Sporene er nå helt gjenblåst, så det er tungt.
En lang rekke av skiløpere snirkler seg oppover mot toppen.
Vi er 11-12 mann, og vi har 5-6 løpere et godt stykke foran.
Passerer toppen etter 22-23 km.
2 mil igjen og nå er jeg virkelig optimistisk.
Tenker at jeg skal klare å være med denne gruppa inn og da blir det et veldig godt skirenn.
Men hammeren treffer meg rundt Uervann.
Løypene er fullstendig borte, og selv om det er en kjempefordel å ligge bak, så gir jeg luke. Kroppen er tom. Helt tom.
Magesmertene vi i reisefølget har hatt etter Italia-turen har tappet kreftene. Ingen varme måltider de siste 5 dagene har tappet ut energien bort fra en sliten kropp.
Da er det ganske idiotisk å slurve ved matstasjonene.
Luka blir større og større og jeg er nede i et rusletempo.
Matstasjonen med 15 km igjen har ikke sofa, men jeg fantaserer om en idet jeg hiver i meg lefser og sjokolade.
Rusler videre.
Det går så sakte.
Må over i en klønete diagonalgang på flatene.
Stjernebilder i blikket.
10 km igjen-skiltet kommer etter en evighet og jeg klarer ikke å skjønne hvordan jeg skal klare å karre meg til mål.
Resultatet blir som beskrevet over.
En flau DNF.
Ved matstasjonen 5 km før mål klarer jeg ikke å løfte beina lenger. Setter meg ned idet jeg bare ser svart og kjenner at folk tar av meg skiene og heller i meg drikke.
En kald scootertur senere sitter jeg hos Røde Kors-legen og får i meg mer væske.
Lett å bli irritert på seg selv.
Det å lytte til kroppens signaler er en egenskap jeg åpenbart ikke har.
Mosjonistkarrierens aller første DNF skal bli den aller siste.
Kommer sterkere tilbake ved neste anledning.
Gratulerer til alle de som gjennomførte årets Helterenn med gode prestasjoner. En rask kikk på resultatlista viser at det er mange av dem, og det er gøy å lese.
Kristian og Stian leverer gode renn og bekrefter både form og fremgang. God grunn til å smile både før og etter rennet.
Disse gutta blir tøffe å hamle opp med i månedene som kommer!
Følelsen på lørdag kveld blir ikke helt det samme når man ikke har prestert i rennet. Likevel nydelig med en helg på fjellet: nyte peisen når værgudene klager på utsiden av hytteveggen. La flammene sluke alle skuffelser, slik at man igjen kan se fremover.
Helgen avsluttes med kolonnekjøring langs Møsvatn.
Neste renn på kalenderen er egentlig Holmenkollmarsjen kommende helg. Meldt realt klister/rubbføre.
Om Therkelsen stiller på startstreken.....veldig uvisst på nåværende tidspunkt.
