mandag 25. februar 2019

Bislett 50 km -> 546 meter 92 ganger

Ærverdige Bislett Stadion, kjent for 14 verdensrekorder på skøyter og mer enn 50 i friidrett. Et av Norges mest kjente idrettsanlegg der Hjallis og Kuppern er kåret til verdensmestere og som har gitt sportsgale tv-seere sterke minner som Steve Cram's 3.46 løp på drømmemila i 1985. 

Ron Clarke senket verdensrekorden på 10.000
med 35 sekunder i 1965.

https://www.aftenposten.no/100Sport/andreidretter/Er-dette-det-storste-Bislett-oyeblikket-199197b.html

Det var lite som minte om verdensrekorder, øredøvende jubelbrus og minnerike idrettsprestasjoner denne lørdagen midt i februar.
Likevel...at 210 menn og kvinner byttet ut alpin-VM i sofakroken eller trikkeskinnene, Blå Xtra og ferske skolleboller i Nordmarka med 50.000 meter innendørs-løping på knallhardt tartan-dekke må sies å være en ganske god prestasjon.
En lørdag midt i februar => det var klart for Bislett 50 km.

Med to stk målsettinger stilte jeg meg opp på startstreken for å løpe mitt lengste løp noensinne:
1) passere maratonen på under 3 timer
2) øve på å ta til meg ernæring underveis i et løp.

Jeg har alltid vært redd for å ta til meg næring underveis
på løp pga dårlige mage-opplevelser.
Tidligere maraton har som regel blitt løpt på
et par desiliter vann.
I Oslo i høst klarte jeg å få ned 2 stk gels
og pers med 7 minutter var neppe noen tilfeldighet.

Løper man i indre bane hele runden får man 546 meter.
Det betyr at det var snaue 92 runder som sto på menyen denne lørdagen.

0 - 10 km:
Jeg prøver å løpe så kontrollert som mulig i starten. Få runde etter runde, meter for meter...en, to, tre kilometer...så billig som mulig.
4 mann stikker i fra umiddelbart.
Jeg hører speakeren si at de løper rundetider under 2.00, som tilsier en sluttid på under 3 timer på 50 km.
Vi er en stor gjeng som ligger samlet i et par runder, men også denne sprekker opp raskt. Jeg velger å bli liggende i den bakre halvdelen og ser på tv-skjermen ved rundepassering at vi ligger jevnt i nedre del av skjemaet mitt på 2.11 - 2.16 runder.
Det tilsvarer en fart rett over 4 min/km.

Første 5 km føles lett, men første tunge periode kommer altfor, altfor tidlig. Km-telleren viser kanskje 6-7-8 km da et hold dukker opp. Planlagte gaselle-steg forvandles om til forknytt elefanttramping.
Planene om jevn og hyppig inntak av næring blir utsatt, foreløpig på ubestemt tid, og jeg klarer liksom ikke å trøste meg med at det er kort igjen heller - fanken, det gjenstår jo mer enn en helmaraton.

10,14 km passeres på 40 min 9 sekunder.
3.58 min/km.
12.plass.


10 - 21 km:
Kroppen kvikner til igjen.
Jeg får ned noen slurker vann fra drikkestasjonen og grabber til meg den første av de planlagte 4 Maurten-gel'ene.
Jeg spiser denne over de neste 3-4 rundene.

Vi var 6 stk som løp sammen de første 10k.
Nå er dette samholdet oppløst.
2 menn har løpt i fra oss for noen kilometer siden, mens han fra Arendal som jeg har ligget limt til bakskoene på, stopper plutselig ved drikkestasjonen.
Det er 40 km igjen og jeg løper alene.
Rundetidene må litt opp, men jeg stabiliserer de på 3.12-3-14, fortsatt godt innenfor planen.
Jeg prøver å ikke tenke på hvor mange runder det er igjen.
Istedet fokuserer jeg på 10 km av gangen. Neste delmål nå er at jeg skal spise neste gel etter 20 km.
Omtrent hver 10 km blir jeg tatt igjen av teten.
Fartsforskjellen er ganske betydelig.
Samtidig løper jeg også forbi løpere og prøver å ymte frem noen heiarop hvis jeg ser kjente drakter (fex Gjerpen eller Merida).

Jeg passerer halvmaraton på 1.23.52.
3.59 min/km.
10.plass.

Beina er ok.
Magen er fin.
Hodet er...tja...jeg prøver å skyve tankene bort om at det fortsatt gjenstår 30 km (5 km lengre enn min lengste løpetur siden september).

20 - 30 km:
Jeg griper en ny gel og bruker nok en gang 3-4 km på å få i meg alt.
På den måten har tankene kommet seg litt vekk fra rundetider og rundetelling, og plutselig har 42 runder blitt til 46.
Jeg er straks halvveis og jeg begynner å ta igjen løpere som løp fra meg for flere mil siden.
Det er motiverende.
Jeg savner ikke lenger en rygg å ligge i. I stedet er fokuset på å finne en rygg langt der fremme og jobbe meg nærmere den, littegrann for hver runde.
Speakeren gir gode oppdateringer over høyttaleranlegget og det er gøy å høre rundetidene på teten.

Bilde tatt før løpet var i gang.
Den ene langsiden hvor banen er kraftig utvidet.
Her kan du jogge rundt på en hvilken som
helst hverdag og se verdensmestere
trene i sprintområdet (les: Karsten Warholm).

30 km passeres på 2.01.33.
Snitt-tiden har steget til 4.01/km, men jeg merker rundt meg at de aller fleste opplever en enda tyngre utvikling.
8.plass.


30 - 40 km:
Jeg tar en ny gel etter 60 runder.
Samme prosedyre som sist. 
Bruker 3-4 runder på å tømme innholdet og plutselig er jeg nesten nærmere 70 runder enn 60.
Jeg tar vann på annenhver runde og det gjør også mentale underverker.
Kom igjen Marius, kom deg til 70 runder.
Da er neste mål 78 runder = maraton.
Jeg ser på tv-skjermen at rundetidene stadig stiger, men teten kommer ikke like ofte forbi lenger og jeg tar stadig igjen  noen av dem som ligger flere runder foran meg.
Jeg tar innpå mange.
Motivasjonen stiger, selv om både bein og kropp begynner å klage over mange km på hardt underlag.
Det er noen tunge perioder innimellom, men stort sett klarer jeg å begrense de til en runde eller to.

40,2 km passeres etter 2.42.12.
4.03 min/km.
6.plass.

40 - 50 km:
Jeg passerer helemaraton på 2.51.
Det er 6 minutter bak 2.45 persen fra Oslo i september, men det er likevel et godt stykke foran målet.
Det er tross alt februar og jeg har løpt få langturer i forkant.
Jeg er kjempefornøyd.
Bare 14 runder igjen.
Bare 14 runder !!
Jeg tenker at det skal gå lett, men nå er beina møre. 
Hvert skritt koster litt mer enn det forrige.
Jeg jobber hardt for å komme til 80 runder.
Jeg tar den siste gelen.
81-82-83.
Merethe og barna har kommet og heier ivrig.
Det er skikkelig motiverende, men selv heiarop fra gutta klarer ikke å hindre at hofta klapper sammen over de kalvete knærne.
Jeg slutter helt å kikke på tv-skjermen.
Rundetidene er helt uinteressante nå.
Det eneste som teller er å komme seg til mål for egen maskin.

Tv-skjermen viser rundertider og plasseringer.
Noen ganger motiverende, andre ganger ikke.
Men jeg skjønner at jeg løper bra relativt til de andre.
Jeg løper forbi han som ligger på andre plass.
Jeg er en av dem som har aller høyest fart.
Jeg tar vann på hver eneste runde.
Noe går i munnen, resten går i håret og renner som lindrende avkjøling nedover ryggen.
84
85
86.
Et raskt blikk på tv-en.
4.plass.
Wow.
87
88.
Jeg kjenner igjen navnet til 3.plassen og vet at jeg har tatt innpå han. Jeg hører at jeg ligger 45 sekunder bak.
Kan det være mulig?
Jeg mobiliserer alt jeg har.
Rundetidene stiger stadig, men andre har åpnet altfor hardt og er borte med kramper, de går eller lunter over tartandekket.
89
90.
Speakeren følger duellen om den siste pallplassen.
Jeg går opp på 3.plass.
De siste rundene har jeg tårer i øyene da jeg passerer Merethe og gutta. Jeg er sliten, skikkelig, skikkelig sliten.
Jeg passerer målstreken og faller om som en sekk, en tung sekk fylt med kalvete knær, et vondt kne og et elefantlignende steg.

Bislett 50 km.
3.plass av 210.
3.23.10.
4.04 min/km.

Foto: Kjell Vigestad, Kondis


Moro at målsettingene blir innfridd:
maraton ble passert godt innafor 3-timers grensen og inntak av 4 gels underveis er et godt steg på veien mot å knekke ernæringsproblematikken.
Også veldig godt fornøyd med disponeringen av løpet - siste 6 km løp jeg raskest av alle.
Pengepremier og Kondis-artikkel er definitivt IKKE daglig kost for mosjonistfamilien Therkelsen.
Tusen takk til arrangøren, til alle løperne og ikke minst verdens beste heiagjeng som gjorde 92 runder inne på Bislett stadion til en strålende lørdag midt i februar.





mandag 1. oktober 2018

A Tribute to the INSIDE RUNNING podcast

September 2018 became the month of PB's.
First, the marathon-PB of 2.45 in the running-festival of Oslo

http://trippeltherkelsen.blogspot.com/2018/09/oslo-maraton-2018-39-km-i-ryggen-pa-nm.html


Bib 40522, approx 12 km away from a new PB

..and then, a new monthly distance record.
278 km's.
Erasing the previous record of March 2017 by 11 km's.
Still not a distance that come close to the fast guys that really run and bags 150-200 k's per week, but a PB is a PB.

19 days of running.
1 marathon.
2 long-runs in marathon-pace.
1 medium-long run with threshold-intervals.
1 hill-run with 545 metres of climbing in one long threshold-effort.
4 easy long-runs.
5 commuting-type runs.
1 speed-session at the threadmill.
4 shorter, easy runs.


Sorry for the boring statistics.
This post was all about the tribute.
A tribute to a newly experienced romance, a romance that has made even the 5 am morning commuting-runs easy. 
A romance that has made the running-shoes scream for attention, wanting to go outside to run...and to LISTEN.
A romance that is named the INSIDE RUNNING podcast.



The podcast is hosted by Brady, Julian and Bradley, all three being sub 2.20 marathoners from Australia, sharing their love, knowledge, passion and enthusiasm of the world of running.
I just love it.
My romance started in August, but I had to start with episode 1 off course, going back 18 months in time in the lives of these Australians. 
It was 'love at first sight' and during my September runs I have now arrived at episode #18, meaning I still have a big library of approx 30 episodes just waiting in my podcast library.
Who knows - maybe these guys can help me set another distance-record in the months to come? 

I know for a fact that I just can't wait to insert the head phones on my next run to hear more about the Lake Biwa Marathon in which Bradley conquered the Inside Running record. 
Especially, I'm really looking forward to hear Julians response 
(I have cheated...I know that it wasn't only Kipchoge that ran at a breathtaking pace in Berlin in september 2018).  

I recommend the podcast to all of you.
If you want entertainment and advice, inspiration and passion, all wrapped into one big box of nerdy running-excitement, go into iTunes and download the Inside running podcast today.

To Brady, Julian and Bradley, thanks for all the inspiration so far and good luck on your future running-path.
Cheers from a weekend warrior at the other side of the globe.




søndag 16. september 2018

Oslo Maraton 2018. 39 km i ryggen på NM-vinnern i dameklassen ga 7 min PB

Lørdag kl 19.31. 
Jeg melder meg frivillig til å legge minstemann.
Faktisk insisterer jeg.
På med bleia, en lynrask tannpuss og høytlesning.

Lørdag kl 19.47.
Gutta har overnattingsgjester - Merethe håndterer taco-middagen. Minstemann sovner som en stein og jeg strekker beina ut, kjenner de ømme leggene og de såre achillesene synge takknemlig i kor etter 42.195 meter asfaltbanking i hovedstadsgatene. Jeg unner meg 4,7 minutter i en koma-lignende tilstand, hører lydnivået eskalere fra kjøkkenet og Merethes raske fottrinn for å tilrettelegge for de 4 middagsgjestene.
Akkurat nå er jeg gratis-passasjer i familiens lørdagsplikter, men eimen av dårlig samvittighet overskygges av at kroppens batteri er like tomt som en Iphone 7 etter 2,5 timers jakt på Pokemon.

12 timer tidligere.
Jeg setter meg på buss og tog retning Oslo.
Sekken pakket med nesespray, 1 stk imodium, 2 gels og et mål om å senke egen maraton-pers (2.52.38 i Berlin 2015).
http://trippeltherkelsen.blogspot.com/2015/10/berlin-maraton-25238-en-42-km-lang.html

De pessimistiske og optimistiske tankene hadde sloss om å vinne de siste ukene.
De pessimistiske versjonene preget av august og september-uker fanget i en lei forkjølelses favn.

De optimistiske et resultat av ØKT FOKUS PÅ LØP i 2018.
Bloggen har 3 faste lesere (en oppgang fra 2 stk i 2017, takk FTS), ingen av dem er meg bekjent statistikk-nerder, men jeg nevner det likevel: 
Treningsdagboka viser følgende antall løpekilometer fra januar til 9.september de årene jeg har løpt maraton:

2012: 892 km (snitt på 25 km/uke. Oslo på 3.02)
2013: 834 km (23 km/uke. Oslo på 2.58)
2015: 1.324 km (37 km/uke. Berlin på 2.52)
2018: 1.784 km (50 km/uke. Oslo på ???).

Langturene har vært flere.
Mange i intervallet 18-22 km.
Ingen over 30 km.
Ingen optimal maraton-prepp, men mer spesifikt enn tidligere og derfor en viktig bidragsyter for de optimistiske tankene krig mot de negative.

Lørdag 09.25
Med Oslo Rådhus som nærmeste nabo stiller jeg meg opp på startstreken sammen med 2.349 andre på maraton-distansen.
Målet er klinkeklart: maraton-pers, dvs løpe 2.52.37 eller fortere.
Drømmen er like tydelig: sub 2.50.
Strategien er enkel i teorien, men vanskeligere i praksis: løpe jevnt i 4.00 fart og se hvor lenge det holder.



0-5 km:
Startskuddet ljomer over Rådhusplassen.
Oslo maraton 2018 er i gang.
Etter 50 meter finner jeg ryggen til Marthe Katrine Myhre og lite aner jeg da at jeg skal løpe de neste 2,5 timene med en tv-kamera-motorsykkel fra NRK, som feeder bilder til startskanalens live-sending, på kloss hold.
Åpningsfarten er perfekt.
Vi finner Drammensveien, løper gjennom ambassadestrøket og etter 2 småkuperte km tar jeg et raskt blikk på klokka.
3.58 fart.
Perfekt!

Vi løper 2 X halvmaraton-runden. 
Hver runde har 2 stigninger som gjør at Oslo ikke er blant de aller raskeste maraton-løypene.
Allerede etter 2 km kommer dagens første utfordring...bakkene fra Skøyen, opp til Kirkeveien og videre rundt Frognerparken.



Det flyter lett.
Det føles kontrollert.
Maraton er langt og hvis det ikke føles lett etter 2 km blir det en lang, lang dag.

Jeg har stilt inn klokka til å pipe hver 5 kilometer for å ha så nogenlunde kontroll på tiden.
Første 5 km går på 20.00 / 4.00 snitt/km 
tross høydemeterne, noe raskere enn jeg hadde planlagt gitt løypeprofilen.
Jeg ligger på 53. plass totalt og som nr 9 i klassen for gråhårede menn i M35-39 (alt det grå håret har kommet etter at jeg traff Merethe, overlater resten av tolkningen til dere).

5-10 km:
Høyeste punkt i den første halvdelen av løypa kommer etter 6 km. Noen flate hundringser følger, før det er lettløpt gjennom Frognerparken og ned til Skøyen igjen.
God-følelsen fortsetter og jeg prøver å ikke fokusere på km-skiltene...istedet er fokuset rettet mot en av mine store utfordringer som mosjonist...næringsinntak.
Jeg har alltid vært redd for å innta næring under løp fordi magen ofte slår seg vrang. 
I år har jeg øvd littegrann mer på det. 
Ved drikkestasjonen på Skøyen tar jeg noen slurker vann.

Disse 5 km går på 19.04 og en snittfart på 3.49/km, godt hjulpet av nedoverløpingen.
Fortsatt 51.plass og nr 9 i klassen.

10-15 km:
Flatt parti. 
Langs Frognerkilen og Tour de Finance, 
der jeg har hatt utallige økter de siste årene. 
Dagens første tunge periode åpenbarer seg. 
Allerede. 
Maraton-ekspertene sier at de første 30 km må komme billig.
Lite som føles billig der jeg stamper bortover langs fjorden.
Videre gjennom Tjuvholmen, Aker Brygge og rundt Akershus Festning.
Her er det masse liv rundt løypa og på førsterunden koster det lite å smile tilbake som svar på heiarop.
Jeg motstår fristelsen til å sette seg ned på uterestauranten til Olivia og bestille en Prosciutto-pizza.
Det løsner igjen.
Jeg føler meg sterk idet vi går inn i løypas tøffeste stigning.

10-15 km går på 19.28.
3.54 fart.
Jeg ligger 1,5 minutter foran drømmen om 3.49 og mer enn 2 minutter foran pers-målet, men det er 27 km igjen som er lengre enn mine lengste løpeturer hittil i år.
46.plass totalt.
Nr 8 i klassen.



15-20 km:
Gjennom sentrum og inn i motbakkene rundt St.Hanshaugen.
2-2,5 km med mye stigning til å være maraton-løype.
Jevn stigning, men også noen kneiker på et par hundre meter der det er skikkelig bratt.
Den schizofrene livsfølelsen underveis i et maraton viser seg nok en gang frem.
Jeg har gått fra å føle meg bra etter 8 km, til dårlig etter 12 km, før følelsen nå er knakende bra.
Det flyter godt oppover.
Jeg hører på pustingen til de andre at de jobber hardere enn meg. Hadde dette vært gamle dager, så hadde jeg nok løpt fra gruppen her (med tilhørende bråstopp 10 km senere).
Men jeg har blitt eldre.
Jeg har blitt smartere.
Ordene fra super-kommentator og Breaking 2.30-generalen Jann Post sitter klistret til hukommelsen.
"Løp de første 30 km med hjernen og de siste 12.195 meterne med hjertet".
Vi er på toppen etter 18 km.
2 lettløpte km ned igjen til sentrum.

Fra 15 til 20 km: 19.52 / 3.59 fart.
43.plass totalt / #7 i klassen.

20-25 km:
Den siste km før runding halvveis skjer på Karl Johan, forbi Stortinget og ned mot Rådhusplassen.
Brostein.
Adidas Takumi Sen skoene gir lite demping mot brosteinene.
Jeg har valgt god løpsfølelse fremfor demping og var litt spent i forkant på om 42 km var litt for langt for disse aggressive skoene.
Føttene smadres.
Leggene stivner.

Likevel passeres den første halvmaratonen med en god følelse. 
1.22.18. 
Snittfart 3.55/km.
2-2,5 minutt raskere enn skjema.
Likevel føles det som det er mer krefter igjen i energibanken og det er med godt mot jeg tar fatt på runde 2.


Passering halvmaraton. Foto: Per Inge Østmoen, Kondis.no

Gruppen jeg har løpt med hele veien blir mindre og mindre.
Jeg setter små delmål. 
Første etappe: komme seg til motbakkene etter 23 km.
Følelsen er fortsatt veldig god.
Jeg prøver å ta en slurk vann eller sportsdrikk ved hver drikkestasjon. Jeg har fått ned en gel etter 17 km og nå finner jeg frem gel nummer 2.

19.37 mellom 20 og 25 km.
42.plass totalt / 6 i klassen.

25-30 km:
Jeg må jobbe mer for å holde gruppa i motbakkene opp til Frognerparken. Det føles som om farten er skrudd opp ett hakk, men det er nok bare distansen som setter spor.
Det lettløpte partiet ned mot Skøyen igjen er velkoment. 30 km veggen nærmer seg, den veggen som knuste meg i maraton-debuten i 2012, men som jeg håndterte langt bedre i 2013 da løpsopplegget var smartere.
Hva nå?
Vi runder på Skøyen og setter kursen mot Frognerkilen.
Jeg føler meg sterk.

19.10 / 3.50 km på denne 5 kilometern.
40.plass totalt / 6 i klassen.

30 km passering på 1.57.08.
3.55/km.

30-35 km:
Jeg bruker en del tulle-krefter på de første flate kilometerne etter 30k.
Ligger litt foran i feltet, tar vind og løper ujevnt, motivert av at vi tar innpå gruppene foran.
Jeg bruker 34 km som delmål.
Da vi skal passere Rådhusplassen for siste gang.
Da heiagjengens entusiasme skal smitte over og gi energi til de siste 8 km.
Vi runder på Tjuvholmen, løper Aker Brygge strekningen og svinger høyre forbi fiskebåtene.
Jeg legger meg helt til venstre i gruppa slik at det blir lett for heiagjengen å se meg.
Ingen velkjente rop.
Ingen søte smil.
Heiagjengen, utvidet for anledningen, Merethe og 5 småtroll, er noen minutter for sent ute.


Heiagjengen ankommer litt for sent.
Undertegnedes pessimistiske tidsskjema får ta skylden.

Om det er fraværet av heiagjengen eller om det er 34 km asfaltgamping som er årsaken vites ikke, men maratonveggen treffer meg akkurat idet vi passerer 34 km skiltet på Rådhusplassen.
3 stk fra gruppen siger litt i fra idet vi løper forbi Akershus festning.
3 fra gruppen siger litt i fra ved passering 34 km.
Foto: Frode Monsen, Sportsmanden.no

30-35 km går på 19.43 /3.57 pr km.
29.plass totalt og 5.plass i klassen. 

35-40 km:
Luken til de 3 som siger i fra blir større.
5 meter.
10 meter.
15 meter.
Jeg hører skritt som nærmer seg bakfra og for første gang i løpet er jeg på defensiven. Dårlig timing siden løypas tøffeste parti nærmer seg med ny motbakke opp rundt St Hanshaugen.
Jeg kjenner antydning til hold og i 5 minutter er det en kortvokst, men jeskla sprek spanjol som stjeler tankene mine.
Javier Gomez.



Legenden i triatlon-miljøet som for 14 dager siden løp om seieren i VM halvdistanse, men som plutselig gikk fra 3.10 fart til gange grunnet hold og magekramper.
Jeg husker de britiske kommentatorene: "he really needs to focus on his breathing now...inhale through the nose...."
Det er det jeg fokuserer på nå.
Luft inn via nesa, skikkelig utpust, blikket høyt.
Det hjelper.
Avstanden til de 3 foran stabiliserer seg idet vi går inn i bakken.

Jeg er hard med meg selv oppover.
Skyver smertene vekk fra bevisstheten.
Fokuserer bare på å sette den ene foten foran den andre.
Akkurat i det NRKs reporter skal løpe ved siden av Marthe Katrine Myhre opp det bratteste partiet er jeg oppe hos henne igjen.
Bakken føles uendelig lang.
Endelig runder vi toppen.
Nå er det lettløpte 3 km igjen, men etter 39 km asfaltgamping er selv slake nedoverbakker som nåler i leggene.
Jeg kikker på klokka for første gang på lenge.
3 km.
12 minutter løping.
Hoderegningen tilsier høy 2.45 sluttid.
Det gir motivasjon foran de siste km, selv om beina bare blir vondere og vondere.

Tid 35-40 km: 20.21 /   4.05/km
27. plass totalt 
5. i klassen

40-42,195 km:
Jeg klarer å øke farten.
Det føles hvertfall sånn. 
En sving venstre.
Opp i ryggen foran.
Forbi.
Sving til høyre.
Jage mot neste rygg.
Den lille motbakken opp til Stortinget retning slottet. 
En liten hump man ikke merker på en vanlig joggetur, men den føles stor som et alpe-fjell etter 41 km. 
Ned på brosteinen.
Forbi Grand Hotel. 
90 grader venstre.
Over Spikersuppa.
Brosteinen svir i føttene.
Adidas skoene klager.
Ny 90 grader venstre.
Opp bakken på andre siden av Stortinget.
Hvis den forrige lille bakken var et alpefjell, så føles denne som selveste Mt Everest.
Jeg halter meg over de imaginære 8.848 høydemeterne.
Høyre.
Høyre.
Oppløpet.
Nydelig følelse.
Jeg prøver å øke farten enda et hakk, men ha'kke sjangs.
"Heia pappa.
Heia Marius"


Der er heiagjengen, like entusiastiske som de alltid er. 
Jeg strekker ut venstrehånda, 
klar for high-five, 
men treffer på under halvparten av dem og får kritikk av Fredrik etter løpet for nettopp det:)



Får inspirasjon til en siste kraftanstrengelse og vinner spurten mot den ryggen som har ligget foran meg siste kilometer.

3.47 fart på siste 2 kilometerne.



Lørdag kl 12.11:
Det føles helt herlig å slenge seg ned i målområdet.
Bare ligge der med lukkede øyne og nyte følelsen av ny personlig rekord.
Det blir 14 sekunder med nytelse, før jeg husker at barneløpene starter 12.30 oppe på Kontraskjæret.
Jeg lar pers-nytelse være pers-nytelse, rasker med meg en flaske vann, en banen og en bolle og småhalter bort til bagasjeoppbevaring.
Jogger i 6.40 fart bort til Kontraskjæret og rekker akkurat å se Herman, Emil, Fredrik og Tobias løpe sin 500 meter med stort engasjement og løpsglede.
Så er det Jacob sin tur.
Han løper hele 500 metern uten pause og mottar medalje med stolthet.
Pokemon-jakt og McDonalds-besøk følger, før t-banen tar oss hjemover etter en super dag i Oslo sentrum, der 19.000 deltakere og flinke arrangører skapte nok en september-løpsfest.






Oslo Maraton 2018.
2.45.28.
3.56/km.



Pers med 7 minutter og 10 sekunder.

Positiv splitt, men likevel meget fornøyd med løpsopplegget.
1. halvmara = 1.22.18
2.halvmara = 1.23.10

23.plass av 2.350 deltakere.
5.plass i klasse M35-39 av 239 deltakere.


Takk til podcasten Inside Running og Breaking 2.30 gutta for verdifull inspirasjon, og til heiagjengen som, i motsetning til undertegnedes mosjonist-nivå, alltid leverer heiagjeng-innsats i verdensklasse!

Og gratulerer til Marthe Katrine Myhre med sitt 5. NM gull på maratondistansen. Tusen takk for at du lærte meg hvordan man skal løpe en jevn maraton fra start til mål.


Foto: Frode Monsen, Sportsmanden.no
Nå skal TrippelTherkelsen forlate km-sanking i 4.00 fart og i stedet forsøke å forberede seg til årets siste løp, der målet er pers på 10 km.
Det trengs ikke en hånd en gang for å telle antall økter hittil i år med fart på 3.30 eller raskere, så her lukter det småskader, melkesyre og fortsatt såre achilles.








onsdag 8. august 2018

TriQuart 2018: skiftenøkkelen på tur til sørlandets hovedstad

Energibanken var fylt opp med brønnvann og kuleis type krokan.
Beina fylt med overskudd etter at Italia-feriens store antall varmegrader hadde gitt relativt få treningstimer.
OG...selvtillitten var på topp etter status som ubeseiret i kubb, som innehaver av hytterekorden i vår hjemmelagde fotballgolf og ikke minst at jeg kvelden i forveien HADDE GRUSA MERETHE I KOTSPILLET CASINO.
Eneste irritasjonsmoment var 3 arge myggestikk på venstre legg.
Søndag morgen, på et, i feriesammenheng, umenneskelig tidlig tidspunkt satte jeg meg i sportsdirektørbilen utenfor hytta med sykkel på hengerfestet og bagasjerommet fullt av utstyr.
Kompasset ble vridd i retning sør, mot Kristiansand og mot Triquart 2018.

Egentlig skulle dette være første sommeren på 4 år hvor jeg IKKE skulle ha noen konkurranser i august som en mental tvangstrøye. Men da sms-forespørselen fra svoger Martin kom 2 uker tidligere om vi ikke skulle ta turen fra Kragerø til Kristiansand for en olympisk distanse, måtte jeg frigjøre en av hendene for å svare et 'Ja'. 
Det tok noen timer...for viljen var fraværende fra å fjerne både venstrehånden fra italiensk steinsovnspizza og den høyre fra rødvinsglasset med høy stett. 

TriQuart.
Olympisk distanse.
1500 meter svøm.
40 km sykkel.
10 km løp.

Sjeldent uforberedt.
Uten tribøyle og med en våtdrakt som hadde ligget tilnærmet ubrukt siden Halv-Fet tidlig i juni.

http://trippeltherkelsen.blogspot.com/2018/06/halv-fet-triatlon-2018-selv.html

Lave forventninger til egne prestasjoner.
En kort og flat løype har aldri vært undertegnedes favoritt, men straks jeg ankom sentrum av Kristiansand og så de FLOTTE OMGIVELSENE gledet jeg meg til å få startnummer på brystet.









SVØM:
1980-2012 -> kunne i praksis ikke svømme.
2013 -> forfjamsede forsøk på å crawle i forkant av tri-debuten i Haugesund.
2014 -> normaltempo rundt 2 min/100 meter.
2015 -> våtdrakta på hylla
2016 -> mange meter i basseng og i open-water, og noen sproadiske økter med snittfart under 2 min/100meter i et tappert forsøk på å komme seg gjennom 3800 meter i Eidfjord.
2017 -> repetisjon av 2016, denne gangen med AXTRI som målsetting.
2018 -> lite svømming, og de få øktene har ført til harselering på sosiale medier om hvor sakte det har gått, spesielt fra han BUTIKK-EIEREN som plutselig har blitt veldig eplekjekk igjen på grunn av 1-2 turer på rulleski med høy snittfart.

På STARTSTREKEN inne i kanalen, sparkende i vannet for å ikke drukne allerede før startskuddet ljomet utover Skagerrak.
Hadde bestemt meg for å kline til.
Svømme raskere enn jeg noensinne har gjort.
Teste hvordan etterfølgende sykling og løping går når jeg har brukt enda mer krefter enn vanlig på svømmedelen.
En plutselig offensiv holdning som hadde ankommet 4 dager tidligere da vi arrangerte familie-tri på hytta og jeg, meget overraskende kom før Martin opp av vannet, på en veldig tilfredsstillende tid.

Startskuddet går.
Jeg svømmer mer sikk-sakk enn rett frem de første hundre meterne.
Prøver å finne noen fine føtter å drafte på, men det er vanskelig å drafte når de andre svømmer rett frem og jeg sjangler fra side til side som en gjenganger på brune puber.
Finner roen etterhvert, tenker teknikk og etter 500 meter kiler jeg plutselig en kar på tærne og kjenner at han holder en fart som er perfekt å ligge i dragsuget av.
Ut av kanalen, forbi havnebassenget og rundt den første av mange oransje bøyer vi skulle runde.
Jeg må skikkelig ta i for å holde følge, men føler at tempoet er veldig bra.
I horisonten skimter jeg de store båtene som ligger fortøyd ved brygga der vi skal opp av vannet. Jeg er skikkelig fornøyd og gleder meg til å kikke på klokka.
Dette må bli en god tid.
Plutselig er det en kajakkpadler som kakker høyre åre hardt i hodet mitt, samtidig som han bruker den venstre til å varsle fartsholderen min. Forfjamset kikker jeg opp og gjennom dugget i svømmebrilleglassene min skimter jeg at kajakkpadleren peker i motsatt retning.
Vi har svømt feil, vi har skrått til venstre en bøye for tidlig. Vi må snu, svømme tilbake og deretter rundt den siste bøyen.
Med manglende respekt for bibelbeltet svelger jeg ut noen av vokabularets styggere ord, men banning er like dumt under vann som over.
Jeg svelger 3 liter med saltvann, før jeg snur og setter kursen mot den riktige bøya.


Foto lånt fra arrangørens facebook-side.
29 minutter.
Og langt nede på resultatlista etter svøm
Men klokka viser at jeg har svømt 1775 meter fremfor de tiltenkte 1500. Snittfart på under 1.40/100 meter.
En skikkelig god svømmefart til meg å være, men elendig navigering og nok en bekreftelse på at jeg ikke har arvet orienterings-genene til gamlefar.

Snublende inn mot T1 rekker jeg å tenke at nå ligger jeg tynt an.
Martin ligger langt foran og med seier her vil han la meg høre det resten av sommeren og mest sannsynlig aldri i mulighet for revansje, akkurat slik svigerinne Cathrine ikke har gjort sin hun slo meg i et parti sjakk i 2003. Det partiet bli nevnt hvertfall 4 ganger hvert år og det er LIKE BITTERT hver gang.

Ligger som nr 53 i mosjonsklassen.

SYKKEL:
Etter en treg skiftesone sammenlignet med andre, men en rask skiftesone sammenlignet med egne erfaringer fra tidligere, snubler jeg ut på sykkel og starter jakten.

2 runder av 20 km.
Først noen svingete kilometer i sentrum, deretter en lang strekning langs elven, ganske flatt, og følelsen er at det er litt medvind ned mot vending og motvind tilbake igjen.

Plukker plasseringer jevnt og trutt.
Er generelt svak i flate løyper, så jeg reiser meg ofte i bukken og prøver å øke farten.
Føler jeg jager ganske bra og får positive signaler fra wattmåleren underveis.
Tar igjen Martin etter 30 km.
Han sykler sterkt og henger seg på inn mot sentrum igjen.
Ser mange andre kjentfolk og vi heier på hverandre, ett av høydepunktene i ethvert triatlon.
Foto lånt av arrangørens facebook-side.
10,1 km    40,3 km/t    310 norm.watt
9,3 km      37,0 km/t    306
9,2 km      40,4 km/t    281
10,2 km    37,2 km/t    304
Tot 38,7 km @ 38,6 km/t med en normalisert watt på 301.
Kjempefornøyd med syklingen.
Langt opp mot terskelnivået mitt som ligger rundt 320W og jeg har aldri klart det på en såpass flat løype tidligere.

Har prøvd å holde litt igjen siste 5 km for å ha så gode løpe-bein som mulig, hukommelsen med tydelige erfaringer fra flere konkurranser de siste årene hvor løpingen har vært veldig skuffende, fex på NXTRI i 2016 
http://trippeltherkelsen.blogspot.com/2016/08/norseman-2016-race-report.html
og på AXTRI i 2017
http://trippeltherkelsen.blogspot.com/2017/08/axtri-2017-race-report-x-2.html

Har syklet meg opp fra 53. plass til 9.plass i mosjonsklassen.
T2 går ok.
Sykkel opp i stativet, av med sykkelsko og hjelm og på med løpeskoene.


LØP:
4 runder av 2,5 km. 
Helt flatt, men noe svinger.
Har kjempebein i starten og finner et jevnt hardt tempo uten å se på klokka.
Mange løpere foran som motiverer.
Mosjonsklassen startet 5 minutter bak NM age-group og aner ikke hvem som deltar i hva. 
Har derfor ikke peiling på plassering underveis. 
Passerer mange og og ser en rygg noen titalls meter foran som holder god fart. 
Dette viser seg å være en som deltar i i NM og som ligger en runde foran meg.
Jeg løper opp i denne ryggen - vi samarbeider med han frem til han har målgang og jeg har en runde igjen.
Kikker på klokka for første gang og ser at snittfarten så langt har vært under 3.40/km.
Rundløypa gjør at jeg ser kjentfolk ofte og heiaropene vi deler med hverandre kommer enda mer til sin rett nå mot slutten.

Runde 1   9.16
Runde 2   9.14
Runde 3   9.06
Runde 4   9.12 (inkl de ekstra meterne til mål)
Tot 10,05 km @ 36.49 => 3.40/km.

Foto lånt av arrangørens facebook-side.

Holder farten helt inn til mål.
Skikkelig god følelse på løp hele veien, noe som smakte fantastisk etter de skuffende løpsopplevelsene beskrevet tidligere.

Treffer løpekompisen min fra de tre første rundene i målområdet og det er veldig hyggelig å skjønne at dette viser seg å være Erik Fossen Nilsen, som også er med i Team Merida Tri.
Husker at jeg veldig imponert leste at Erik løp en vinter-maraton i Drammen i år på 2.49.

Ender på 3.plass totalt i mosjonsklassen etter å ha løpt ut som nummer 9.
Hadde tatt sølv i M35-39 og blitt nr 8 totalt dersom jeg var påmeldt i NM.
Ekstra gledelig at kun 2 stykker hadde bedre løpetid og en av dem er Morten Hansen, som er landslagsutøver og driver idrett på et helt annet nivå.
Kjempefornøyd!



Resultatlisten for mosjonsklassen
 
Resultater NM age-group totalt

Gratulerer til Erik og Beate med NM-medaljer...og til Martin med en veldig imponerende innsats. 
Og...dette var veldig gøy -> TriQuart var et skikkelig profft arrangement med morsomme løyper og god stemning.


Så var det bare å sette kursen tilbake til hytta for den siste ferieuken, med nye seiere i kubb, senking av egen hytterekord i fotballgolf fra 9 til 8, men med et bittert tap for Merethe i casino.