Vi har akkurat kjempet oss inn på en trang Metro-vogn, 19.07 avgangen, som skal ta oss de 6 stoppestedene fra sentrum tilbake til hotellet.
Vi er i syklingens verdenshovedstad, men får likevel stygge blikk og heslige kommentarer fra en eldre dansk kvinne med 80-talls permanent i grått som mener at sykkel på t-banen er ulovlig.
Om det er pga den trange plassen inne i vogna,
eller et resultat av ekvipasjene = middelaldrende menn og slitne sykler i en god odør-blanding av urin, svette og sportsdrikk vites ikke, men mest sannsynlig er det en kombinasjon.
Vi later som vi ikke skjønner et kvekk dansk.
KRISTIAN har for første gang i løpet av langhelgen vært stille i 2 minutter på rad
(forestill dere å sitte i en bil i 500 km med den vanligvis så munnrappe kjøpmannen - ørene mine har tinitus-lignende ringelyder ennå).
Han har plutselig blitt en innadvendt triatlet der følelser koker på innsiden av topplokket - det er glede, tilfredshet og stolthet etter å overgått ÅRETS MÅL med bravur.
Men det er også trøtthet og slitne muskler,
og han har akkurat kjempet seg ned de 37 trappetrinnene fra gateplan ned til Metro'n i en slags sidelengs bevegelse for å unngå smerteskrikene fra de slitne lårene.
Vi tenker at de 12 minuttene fra Kongens Nytorv til stoppestedet Kastrup Den Blå Planet vil bli meget langdryge med det aggressive blikket fra den danske krølltoppen rettet mot oss.
Heldigvis blir vi reddet av at det i siste liten kommer en annen danske kvinne inn i vognen, som en engel...med sykkel...og med et varmt smil rettet mot nettopp oss.
Vår reddende engel har vært ute i regnet hele søndagen for å heie på 3.000 triatleter.
Hun virker imponert.
Kristian blir smigret og på spørsmål fra damen kan Kristian, med stor grad av stolthet, fortelle om en sluttid på 10:26.
Damen virker fortsatt imponert, praten fortsetter
og Kristian blir mer og mer høy og mørk....
...helt til dama forteller at både mannen hennes
OG datteren deltok i Verdensmesterskapet i triatlon på Hawaii året før. Plutselig var ikke Kristian's 90.plass og Marius' 36.plass i klassen så veldig imponerende likevel.
13 timer tidligere:
Klokka er 05.29.
Vi skraper på døra til frokostsalen.
Vi skal fylle opp energi-lagrene foran årets mål, en målsetting som ble bestemt 3 kvart år tidligere.
Kristian forteller:
"Jeg vet ikke hva jeg kommer til å være mest sliten av etter denne langhelgen i København.
1) Selve triatlon-konkurransen, debuten på langdistanse-triatlon, eller
2) å være på tur med han Therkelsen som brukte excel til å sette opp tidsskjema for hele turen, attpåtil et tidsskjema som ikke ga meg lov til å legge meg før 22.30...jeg var jo klar for senga lenge før ti.
Jeg tipper det er punkt 2 faktisk."
Et kameratslig VEDDEMÅL hadde motivert oss gjennom 9 måneder og gjort en ganske så stor dørstokk-mil littegrann mindre.
Kristian hadde vært ute etter revansje helt siden 2014 - link under:
http://trippeltherkelsen.blogspot.com/2014/08/axtri-2014-race-report.html
Bildene under viser at vi både var langt yngre, langt mindre grå i håret og langt blidere tilbake i 2014.
Veddemålet = Marius skulle slå Kristian med 1 time.
Favorittstempelet hadde svingt frem og tilbake.
I starten var jeg bombesikker på at 1 time ville bli lett,
jeg hadde jo selv observert Kristian på ski i påsken 2018.
Det var lite som minte om mosjonsidrett på halvbra nivå da.
Men etterhvert som sms-ene kom tikkende inn utover høsten ble jeg mer og mer bekymret.
Kristian løp langt, løp raskt og hadde, uten at Lisbeth visste den egentlige prisen, gått til anskaffelse av en superrask temposykkel. Favorittpendelen hadde svingt kraftig i favør av kjøpmannen fra Porsgrunn, og på høstferiens motbakkeløp Vierli Opp kunne jeg nærmest kjenne at han pustet meg i nakken.
Den kalvete Therkelsen brukte vinteren godt og visste gode løperesultater, både på Bislett (http://trippeltherkelsen.blogspot.com/2019/02/bislett-50-km-546-meter-92-ganger.html) og i Drammen (http://trippeltherkelsen.blogspot.com/2019/04/seier-sprekk-og-svette-pa-drammen.html). Favorittpendelen var usikker, men ble kanskje dyttet i retning Bærum da Kristian ble satt til å male huset i mai måned.
Volatiliten fortsatte frem mot sommeren da Kalven mistet motivasjonen for triatlon-mosjonist-tilværelse i mai/juni pga jobbytte og laglederrollen for det som føltes som 13-14 ukentlige fotballkamper.
Der vi sto nå, 05.29 søndag morgen, helt i henhold til tidsskjemaet, skrapende på døra til frokostsalen, spådde bookmakernes odds en jevn affære.
Kristian med målsetting om sub 11 timer.
Marius med mål om sub-10 timer.
Hjemme satt deler av vennegjengen med sprikende spåkuler:
Oppis trodde på seier til Marius, mens Henken var tiltet i retning Kristian. Vinje dreit i hvem som vant så lenge begge gikk på en smell og ikke slo hans egen tid fra København noen år tidligere, mens Grue ikke hadde noen spådom siden han var mest opptatt av å spise Stratos.
Gjennomsnittet av alle sammen: de var NEGATIVE til oss begge.
IRONMAN.
3.800 meter SVØM.
180 km SYKKEL.
42,195 meter LØP.
Det er langt tenkte vi.
Ikke så langt som dette blogginnlegget tenker du....nå har jeg lest i 14 minutter og det er fortsatt ikke tatt et eneste svømmetak.
SVØM:
Amager Strand.
Stille og litt grumsete vann, beskyttet av en molo og med 18 deilige grader.
Rullerende start etter selvpålagt seeding.
Kristian først ut...med ny våtdrakt som ryktene sa hadde gitt raske tider rundt Kattøya på siste økt.
Kristian forteller:
"Det var her jeg skulle legge grunnlaget. Min korte karriere som svømmer i Poseidon i 4.klasse ga meg dessverre ikke ryggtavlen til Michael Phelps, men var mer enn nok til å hvertfall skape et 10 minutters forsprang til Therkelsen. Han er jo IKKE definisjon på en fisk i vannet for å si det sånn".
Kristian svømmer knallbra.
Han finner drafting-bein i akkurat passe fart og må små-le da han kommer opp av vannet og skjønner at han har svømt tett i tett med Skagerakk Sportsklubb-kollega Tom Vidar alle de 3.800 meterne.
1.04 er noen minutter bedre enn selv det mest hårete målet.
En knallstart for Ironman-debutanten.
Kristian stormer gjennom skiftesonen og er klar for sykkeletappen.
Jeg føler jeg svømmer bra og utifra fargene på badehettene rundt meg er jeg helt sikker på at jeg hvertfall har klart målet om 1:15.
Skuffelsen er derfor enorm da jeg vakler opp av vannet og ser 1:18 lyse på Garmin-klokka.
Heldigvis er jeg ikke så treg som jeg pleier å være i skiftesonen, så jeg kommer meg ut på sykkel 13-14 minutter etter Kristian.
 |
| Dette bildet skal IKKE rammes inn og opp på veggen. Må innrømme at jeg ser ut som en dypvannsfisk som har elvd livet på 10.000 meters dybde. |
Kristian's foreløpige plassering: 57/327 i klassen og 375/2698 totalt.
Tilsvarende for Marius: 207/327 og 1607/2698.
SYKKEL:
180 km i en dobbel-runde på nordsiden av den danske hovedstaden.
Gode forhold med svak medvind langs kysten.
Kristian forteller:
"Ikke søren om han skal ta meg igjen på sykkel. Jeg psyket han helt ut når jeg viste han mitt hemmelige våpen i går, nemlig den nye tempohjelmen min. Den aerodynamikken er definitivt verdt hele innhugget på VISA-kortet. Hvis Allan Hovda har mål om å være verdens mest aerodynamiske triatlet, så skal jaggu jeg være en god nummer 2".
Kristian sykler KNALLBRA.
De lange sykkelturene fra Grenland til hytta i Rauland har gitt selvtillitt og sterke bein. De 18 milene i Køben & omegn flyr av sted og etter 4:59 på sykkelsetet, en snittfart på 36,1 km/t og en snitt-watt på rett under 200 skrenser han inn i T2.
Kristian har 64. beste sykkeltid i klassen, har klatret fra 57. til 51.plass og ligger milevis foran egen målsetting om sub-11 timer.
Jeg stresser i starten på sykkel.
1:18 svøm er for dårlig
og jeg vet at jeg ligger dårlig an.
Jeg hadde tidlig tatt beslutningen om å bare sykle på den vanlige landeveissykkelen min uten tempobøyler, og jeg visste at jeg måtte tråkke mer watt enn Kristian hvis jeg skulle ta innpå.
Årets tre langturer hadde gitt minimalt med selvtillitt ettersom farten hadde dalt kraftig etter passering 2 timer på setet.
Jeg var derfor nøye på å la wattmåleren vise konservative verdier slik at jeg ikke skulle brenne alt kruttet allerede i starten.
Jeg passerte mange den første timen, før feltet rundt syklet mer i samme hastighet og jeg kunne finne 12 metern og fokusere på å innta næring.
180 kilometer er laaaangt.
Jeg prøvde å bryte ned distansen i kortere sekvenser.
30 km + 30 + 30 + 20 + 20 + 20 + 10 + 10 + 10.
Watten lå stabilt på 200-210, litt høyere på 30 + 30, men noe lavere på siste 30.
Sykkelløypa var variert og fin.
Vinden var snill.
Beina var ganske gode, mens rygg og nakke begynte å skrike i små smertehyl, mens tri-drakta gnagde ømme sår på flere av kroppens mest hemmelige deler.
Etter snittwatt på 207, 4:55 og snittfart på 36,6 km/t var det nydelig å ankomme København sentrum, parkere sykkelen og skifte til joggesko.
Ganske sprøtt egentlig....at man har vært ute i 6 timer pluss og bare gleder seg til å kaste fra seg den j... sykkelen og begynne å løpe.
Som regel, fex 30 kilometer ut i den avsluttende maratonen, så angrer man ganske bittert på akkurat den tanken.
Jeg har 46. beste sykkeltid i klassen, har klatret fra 207. plass til 72.plass og en hoderegning uten desimalnøyaktighet gjør at jeg estimerer at jeg må løpe maratonen på under 3.40 for å klare sub-10.
LØP:
På dette tidspunktet aner jeg ikke hvor langt foran Kristian eller de andre fra Skagerrak-gjengen er i løypa. Det stresser meg tydeligvis for T2 GÅR UNNA PÅ 2:13, noe som må være en helt sinnsyk personlig rekord for meg som alltid har vært blant de aller tregeste i skiftesonene (svigerfar Boge har bevitnet dette på kloss hold og har siden den gang fortsatt ikke forstått hvorfor hans midterste datter måtte velge en så treg kar som livsledsager. Da vil jo jeg argumentere for at jeg har mange andre gode egenskaper som gjør at jeg likevel kan karakteriseres som en god svigersønn, fex god i excel, glad i mat og ganske gjerrig).
Vi skal løpe 4 runder av ca 10,5 km.
På hver ende av runden går løypa ved siden av hverandre i noen kilometer slik at man ofte ser løpende kjentfolk.
Dette er inspirerende.
En high-five, et heiarop, et smil.
Små betydeligheter som gjør de 42 km littegrann mindre vondt.
Jeg er jeskla godt forberedt for dette.
A) Forrige gang jeg skulle løpe maraton på en langdistanse-tri gikk det blytungt. Link under
http://trippeltherkelsen.blogspot.com/2016/08/norseman-2016-race-report.html
B) Hele 2 ganger etter sommerferien har jeg syklet en 3 mils omvei hjem fra jobb, før jeg direkte har tatt på meg joggesko og løpt en overgangsøkt på 2 km.
Jeg er født med god fantasti og har lurt egen hjerne til å tro at 30 km + 2 km gir knall-forberedelser til 3,8 + 180 + 42 km.
Jeg velger derfor å legge ut på løpeetappen uten å styre fart og intensitet etter klokka.
Jeg lar pusten styre.
Finne en fart som gjør at jeg har god kontroll på pusten, akkurat som jeg gjorde på de to nevnte overgangsøktene.
De første 2.000 meterne går derfor i 3.44 fart, som er omtrent halvminuttet RASKERE enn det jeg løp samme distanse på da jeg perset på maraton (dvs kun maraton, ikke 3,8 km svøm og 180 km sykkel først).
Helt idioti med andre ord, men akkurat det vet jeg lite om akkurat der og da. Beina føles gode. Jeg er knakende støl i korsryggen og jeg har hodepine. Begge deler slipper i løpet av førsterunden.
Etter noen km ser jeg kjentefolk for første gang.
Kjell-Richard ligger ca 12 km foran meg i løypa og ser grisesprek ut der han løper mot det som skal bli sluttid på under 9 timer og en helt sinnsyk 3.plass i klassen. Mannen er en maskin.
Farten synker noe og stabiliserer seg på rundt 4.30 idet løypa slynger seg forbi Nyhavn og ut mot cruisekaia, der løypa nok en gang går ved siden av hverandre og gir oversikt.
Jeg high fiver med Simon (ligger ca 3 km foran i løypa), smiler til Tom Vidar (ca 2 km foran i løypa) og rett før runding ved 6 km ser jeg ryggen til Kristian.
Kristian forteller:
"Starten på løpinga var litt småtung, både for beina og for magen. Et par toalettstopp gjør susen og jeg finner et jevnt tempo. Jeg runder kjeglen etter 6 km og setter kursen inn mot Nyhavn igjen, akkurat idet jeg ser de kalvete knærne til Therkelsen bare 30-40 meter bak meg. Det er deilig å se kjentfolk og jeg er veldig fornøyd med at det tok så lang tid før han tok meg igjen. Ikke søren om jeg skal tape 60 min herfra og til mål. Dette veddemålet er mitt."
Jeg løper opp på siden av Kristian.
For første gang siden vi skiftet før start 7 timer tidligere kan vi prate igjen.
Vi deler svømme- og sykkeltider og oppmuntrer hverandre.
Det er 36 km igjen og vi ligger likt i løypa.
Jeg føler meg knallbra de første 21 km.
Jeg passerer halvmaraton på 1:31, som tilsvarer 4.19 fart/km.
Motivasjonen er på topp og blir boostet av at jeg kontinuerlig passerer andre løpere.
Etter 15 km tar jeg igjen Tom Vidar og etter 25 km tar jeg igjen Simon.
Det begynner å gå tyngre i takt med at regnet kommer og temperaturen faller 3-4 grader.
Fra 30 km begynner km-tidene å sprette alvorlig opp mot taket.
5.27, 5.19, 5.27, 5.10.
Jeg bryter opp resten av løpet: nå skal du bare komme deg gjennom denne tredje runden. Så er det bare en runde igjen, og da skal du nyte...da skal du smile til tilskuere, du skal high-five...
det virker! Hvertfall litt.
Km går.
10 km igjen.
9.
8.
Jeg begynner å telle til 100, et tall for hver annen gang høyre foten settes i bakken. Så teller jeg ned fra 100, med en matematisk begavelse som selv årets 1.klassinger hadde overgått.
6 km.
5 km.
Jeg kikker på klokka for første gang.
Hoderegning igjen.
5 km bør gå på 26-27 minutter.
Jeg ligger an til 9.41-42.
Jeg runder ved cruisekaia.
Nå er det bare tilbake...mot mål.
De mange brosteinspartiene svir under føttene.
De krappe svingene der man løp elegant på de første rundenesvir nå skikkelig i låra.
Jeg holder joggen, men unner meg å gå gjennom en drikkestasjon.
Cola og salt kjeks går ned på høykant, som en kulinarisk Michelin-opplevelse i forhold til søte og klissete geler og barer.
4 km.
3.
2.
Nå kommer smilet.
Jeg hører speaker.
1 km igjen.
Jeg gleder meg til å feire ned den røde løperen ned under målseilet.
0,5 km.
Siste sving.
Alle kroppens deler har vondt...bortsett fra hodet.
Hodet, tankene, det er glede.
De er stolte, fornøyde.
MÅL.
Maraton-tiden blir 3.22.
22. beste løpetid i klassen og 89 totalt.
Jeg har ikke sett Kristian siden 6 km og lurer på hvordan det går med han. Jeg er kald og sliten og bruker sikkert 20 min på å få av meg det våte tøyet.
Jeg er stolt av meg selv:
9.42.46 på debuten på langdistanse IronMan.
36. plass i klassen av 327
159 av 2698 totalt.
Med elendig svømming, stabil sykling på vanlig landeveissykkel og ganske god løping.
Underveis, hvertfall på de siste 15-20 km på løp så lurer man jo litt på hvorfor man gjør dette...hvorfor man tar fri fra jobben, bruker tusenvis av kroner på påmeldig, reise og hotell, stå opp tidlig og slite seg gjennom...helt frivillig.
SVARET ER ENKELT.
Jeg gjør det på grunn av følelsen etterpå.
Følelsen i målområdet, praten med kjentfolk, få i seg mat, en kald cola, alt sammen i en herlig blanding krydret med den stolte følelsen av at man klarte det.
Kristian forteller:
"Jeg løper jevnt. Km-tidene er på høyt 5-tall på de to første rundene og jeg passerer halvmaraton på akkurat 2 timer. Holder jeg denne farten og får en maraton-tid på 4 timer så får jeg en sluttid milevis bedre enn målet. Jeg spiser en halv kjekspakke på hver drikkestasjon, mens jeg tenker på kompis-gjengen der hjemme...de derre negative typene. Vinje håper sikkert at jeg går på en smell nå, Henken tror helt sikkert at jeg kommer til å gå på en smell. Grue derimot, han spiser nok enda en Stratos. Ikke søren om de gutta skal få rett. Dette skal jeg klare!"
Kristian må ytterligere litt ned i hastighet, men han har kontroll og den positive splitten blir ikke mer enn på 12-13 minutter.
Han jogger ned den røde løperen, hever hendene over hodet og passerer målstreken mens speaker synger ut:
"Kristian Skogen, YOU ARE AN IRONAAAAN".
Kristians sluttid blir 10.26.29.
90 plass i klassen og 540 totalt.
Det er så imponerende og gir en soleklar seier i VEDDEMÅLET, noe som fører til at Marius må spandere middagen.
Dessverre for Kristian og bra for Marius er det at vi orker sykt lite mat og heller ikke orker alkohol.
3 pizzaer og to brus er bare nesten nok til å blakke Marius.
Prestisjen derimot, den kommer til å leve evig:
Kristian - Marius 1-0 i 2019
Kristian - Marius 1-1 sammenlagt.
EPILOG:
Mandag 06:55.
Vi setter oss i bilen, svinger over Broen til Sverige, hører på podcast, suger på karamellen, men skifter så raskt fokus til neste veddemål. Hytteplanmila i oktober:
Marius skal slå Kristian med 4 minutter og Stratoskongen har ytterligere 4 minutter å gå på.
Favorittstempel-pendelen har allerede svingt mye frem og tilbake, og mest sannsynlig vil den fortsette å svinge fremover også.
To be continued... !
OBS!
Undertegnede tar ikke ansvar for potensielle finansielle spørsmål fra Kristians langt flottere halvdel. Jeg kan bare konstatere og beskrive at Kristian var den beste av oss denne helgen og vil ikke spekulere i om det skyldtes ny temposykkel, ny aero-hjelm og ny våtdrakt.
